London Chess Classic R3: Remisrekke fra helvete

Magnus Carlsen virker å være i fin form i London – men seirene sitter langt inne!
Foto: Arrangøren i London  |  Lennart Ootes

Remisbasillen rir London Chess Classic som en mare. 15 remiser av 15 mulige. Når hadde vi det sist? Jeg vet ikke – selv tidenes største remisturnering – minneturneringen for Petrosian i 1999 hadde to avgjorte partier på de første tre rundene. Denne merkelige sammenkomsten av gamle menn som hadde spilt men Tigran Petrosian i hans Hey Days – og som altså kom sammen for å feire den gamle remiskjempen med… nettopp remiser til den store gullmedaljen i den store mesterens ånd. 42 remiser på 45 partier ble det til slutt. Skammelig selvsagt sett ut fra en sjakkperspektiv – men ut fra det å hedre Petrosian kunne det ikke vært gjort stort bedre. Stormesterremiser på løpende bånd og en kaffe etterpå, og så en prat om den store mester og selvsagt om partiet og hva som kunne skjedd! Smyslov var best i klassen og kom midt på tabellen med sin perfekte rekke remiser – og dermed sine 50%. Han løftet knapt en finger og spilte sine 9 stormesterremiser slik at ingen av dem varte i mer enn 16 trekk. Vassily Smyslov kjente jo Petrosian godt. Og Ivkov, Portisch, Taimanov, Spassky, Gligoric, Larsen og de andre som var med – kjente Smyslov! Der er remis fort å ta og lett å få. Men slik skal det jo ikke være med de unge i London! Der skal kjempes slik Smyslov gjorde i sin ungdom! Det skal vinnes!

Som Bjørnsen sa det i dikts form i «Jeg velger meg April»:

…den det gamle faller,
i den det ny får feste;
det volder litt rabalder,-
dog fred er ei det beste,
men at man noe vil.

Just presis – kan sies om sjakken også! Det volder litt rabalder, dog fred er ei det beste, men at man noe vil!

Mens julefreden er i ferd med å senke seg i London, så venter vi altså i spenning på når det første partiet skal avgjøres. I tredje runde tok Magnus skjea i egen hånd og spilte et gambitspill mot Vishy Anand i katalansk. Det var Vladimir Kramnik som i sin tid pusset støvet av Katalaneren og ga den full kredibilitet ved å tilføre den ny dynamikk og en rekke friske ideer der hvit ikke tar igjen på c4 i det svart slår der – men i stedet spiller på et utviklingsforsprang, på aktivitet og på at Lg2 skal spy ild i diagonalen. Det forsøkte Magnus seg også på – å la løperen bli god ved å ofre en bonde og søke initiativet. Dessverre kom han bare halvveis til Rom og knapt nok det. For han hadde et par sjanser i partiet til å få opp spennende stillinger der han trolig sto best – men begge gangene rant fordelen ut i sanden og av måneskinn gror ingenting – så partiet endte med remis. Litt skuffende for Magnus var på krigsstien i dag og både mot Caruana med hvit og mot Anand med hvit har Magnus virkelig forsøkt seg – problemet er bare at motstanderne har spilt meget sterkt og Magnus har gitt litt i svingene og da svinger det ikke godt nok for oss blo’fans.

Jeg gledet meg som en liten gutt på julaften når han åpner den virkelig store, harde pakken – den med rattkjelke i må du vite – på partiet mellom Nakamura og Wesley So. To kamphaner, to rivaler og to meget interessante sjakkspillere som jeg har stor respekt og ærbødighet for. Ja, for du vet allerede at Sjakkfantomet ikke liker pysesjakk – det skal kjempes om det skal vinnes – da smaker seieren best og Nakkis og Wesley vet å kjempe. Nakamura forsøkte seg på en engelsk åpning og han fikk forså vidt en fordel ut av det og vant sågar en bondetamp. Men Wesley så langt og lenger enn langt og visste at de ulikfargede løperne og hvitfeltsspillet hans ville rekke hele veien til Vladivostok der remisen sto klistret på veggen og bare var å hente. Remis ble det og dermed fikk jeg ikke det drømmeoppgjøret jeg håpet på i tredje runde.

Aronian skuffer sjeldent fansen når han spiller med de hvite brikkene. Han vet at han må gi gass – og gass ble det! Han spilte en lignende katalansk variant som Magnus med 7.Sa3!? og full rulle, men der stoppet all likheten i denne kompliserte og varierte åpningen, med så mange muligheter og spennende sjakk, at det er en fryd å se den spilt. Karjakin satt bak de svarte brikkene og spilte fryktløst på vinst i over 3 stive timer før han feiget ut og tok remis på Aronians oppfordring. Aronian ledsaget like gjerne remistilbudet sitt med å gjøre en blemme som kunne og burde kostet han hele partiet! Men Karjakin var da fredelig innstilt, så ingen vinsttrekk i trekket sitt – selv om det var der og blunket til han som en julestjerne – og han tok altså remisen. Karjakins lodd ble nok det faktum at han bare hadde ca. 4 minutter igjen på 7 trekk og da er det lett å bli litt stresset. Synd – for Karjakin hadde virkelig spilt et kjempeparti og stått godt lenge da Aronian til slutt knakk sammen og tilsto at han ville ha remis – og det altså ledsaget av en blemme. Slik kan det gå.

Jeg hadde få, om noen, forventninger til Adams – Vachier Lagrave. Adams er meget god med hvit, men meget fredelig innstilt i dette selskapet. Han vet hvordan det kan gå om den lavest rangerte i feltet begynner å rasle med sablene og komme ut på glattisen. Da er prikkedøden bare et vorspiel på det som vil skje i fortsettelsen. Adams hadde ingen nær døden opplevelser i partiet mot Lagrave, for selv om franskmannen gjorde veldig mye rett i dette oppgjøret og endte en ren bonde over i tårnsluttspillet på slutten – så var det teknikk for en spiller som Adams å holde remis i et teoretisk kjent tårnsluttspill. synd for Lagrave som spilte siciliansk og ville noe i dette oppgjøret der Adams bare drepte alt aktivt spill med remis som resultat.

Ian Nepomniachtchi spilte Magnus sin VM-åpning fra 2013 mot Fabiano Caruana. Nepo var jo trolig i Magnus sitt VM-team dengang og åpningen med 1.Sf3 fulgt av 2.g3 er ikke ueffen den – og den spilles mye på både amatørnivå og på toppnivå for tiden. Partiet ble dog en sørgelig affære og ingen sjakkhjerter gledet seg. En stund holdt Nepo partiet i gang ved å unngå offiseravbytter – men når alt Caruana ville var å bytte offiserer og få en kort dag på jobben med svarte brikker – så ble det en relativt kort dag på jobben for de begge. Remis etter 31 trekk.

Til slutt har jeg et håp til ungdommen som spiller sjakk i London og jeg sier som dikteren: Vi deg til strid! Ikke vær fornøyd med remis selv med de svarte brikkene, ikke frykt tapet mer enn ønsket om å vinne og kjemp! Kjemp hele veien til Rom og ikke begynn å tilby remis ledsaget av et tapstrekk – det er og blir patetisk når motstanderen da tar imot. Vi vil ha blodig kampsjakk i London og alt i fjerde runde på tirsdag håper vi det blir flere avgjorte partier. Vi gleder oss!

Runde 3: Mandag 4. desember

  • Ian Nepomniachtchi  1/2-1/2  Fabiano Caruana
  • Levon Aronian  1/2-1/2  Sergey Karjakin
  • Magnus Carlsen  1/2-1/2  Vishy Anand
  • Mickey Adams  1/2-1/2  Maxime Vachier-Lagrave
  • Hikaru Nakamura  1/2-1/2  Wesley So

Runde 4: Tirsdag 5. desember, kl. 17.00 – 22.00

  • Hikaru Nakamura – Ian Nepomniachtchi
  • Wesley So – Mickey Adams
  • Maxime Vachier-Lagrave – Magnus Carlsen
  • Vishy Anand – Levon Aronian
  • Sergey Karjakin – Fabiano Caruana

Turneringens offisielle hjemmeside

Partiene hos Chessgames.com og en tabell

Video av 3. runde med Yassir Seirawan, Maurice Ashley & Co på Youtube

Magnus sitt flotte forsøk mot Anand kommentert av Yours truely Sjakkfantomet:

8 tanker om “London Chess Classic R3: Remisrekke fra helvete

  1. Ja, hva skal man si. Det har vært tamme resultater selv om flere av partiene har vært spennende. Carlsen virker ikke 100%, og motstanderne har spilt veldig presist. Da blir det fort remis. Det positive er at Carlsen spiller friskt. Men det er litt traurig med disse superstormester-turneringene hvor nesten alt og alle er 2750+. At wild-card ble Adams, gjør det ikke bedre. Det at han er engelsk burde ikke være en kvalifikasjon i seg selv. Han er ikke noe fyrverkeri for å si det mildt…

  2. De burde ha normale turneringer slik en hadde det før Kasparovs tid. Grunnen til de mange remisene har flere årsaker, men en av dem er at spillerne etter hvert kjenner hverandre og respekterer hverandre for godt og for mye.

    Ved å lage turneringer der nye stjerneskudd får sjansen og der det er noen friske spillere, som enten gir bank eller får bank, er tilstede – så ville det straks sett så mye bedre ut. Nei, vi skal være stolt over at Norway Chess gikk ut av samarbeidet – også håper jeg at Norway Chess til neste år tar den helt ut og skaper en minnerik turnering med folk som Ivanchuk og Wei Yi på startstreken.

    • Hvis du ønsker varierte felt er det veldig spesielt å rose NorwayChess. Det var nordmennene som satte den nye industristandarden med utelukkende de ni høyest ratede – og da Grand Chess Tour startet ble London nødt til å kopiere NorwayChess. Før den tid hadde London et felt med ni spillere, der walkoveren kom på «fridagen» sin og kommenterte runden. De hadde fire briter og var blant de mest kreative når det kom til nye prosjekter.

      Det som overrasker meg mest er at turneringsarrangører (som ellers er villige til å finne på mye rart) ikke fjerner remistilbudet. Det ville kanskje ikke hjulpet på antall remiser, men det hadde hindret avslutninger som Aronian-Karjakin i går.

      • Forsåvidt enig med deg i at Norway Chess ikke var det beste eksempelet på en turneringsarrangør som plukker fritt ut spillere, men jeg mener det var bra at de brøt med Grand Chess Tour og regimet deres og det jeg tenkte på var at de i hvert fall har invitert noen kinesere, noen nordmenn og dermed litt variert kost.

        Remistilbudet burde fjernes – helt enig Jon Ludvig.

        • Jeg synes du har veldig nasjonalistiske briller på. Det var jo NorwayChess som eksporterte det strikte spillerregimet med å følge ratinglista slavisk! London har innført britisk knockout-mesterskap med skyhøye premier for å støtte britisk sjakk, nettopp fordi muligheten for å ha fire briter i hovedfeltet falt bort. Jeg kjenner ikke til grunnen til bruddet, men det ville overrasket stort hvis det handlet om varierte spillerfelt.

          • Du har sikkert rett i at bruddet ikke handlet om varierte spillerfelt – men en av konsekvensene, slik jeg ser det, er at Norway Chess nå står friere til å velge spillere basert på egne preferanser. Så gjenstår det å se hvor eliteorientert de vil være over tid. Mitt håp er at de blir bedre med årene til å lage en spennende miks med tanke på ulike geografisk spredning (både Kina og Cuba f.eks.), alder og faktisk noe spredning i rating også. Vi får se.

            Dessuten hegner jeg mest om våre egne og håper derfor at en norsk nr. 2 får sjansen i Norway Chess – gjerne en nr. 3 også! Kall det hva du vil – jeg kaller det å hjelpe norsk sjakk. Slik Wijk, London og Sinquefield hegner om sine – bør vi hegne om våre uten å overdrive det etter mitt syn.

  3. Den ene GM til den anden: «Jeg har tænkt med at spille E4 mod Carlsen. Hvad tror du han spiller som sort?». Svar:» Jeg vil skyde på han spiller E5″.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *