Sjakksnakk med Sven: Tanker om ulik sjakkpedagogikk


I dag snakker Sjakkfantomet om det han har på hjertet: Sjakkpedagogikk!
Foto: Anniken Vestby

 

Den sovjetrussiske sjakkskole – å lære sjakk strukturert

Hjemme i bokhylla har jeg en stabel med bøker om inneholder kunnskap fra den russiske sjakkskole. Så selv om det er vanskelig å si eksakt hva innholdet i denne sjakkskolen er for noe – der strides nemlig de lærde – så kjenner jeg mange av komponentene og elementene i den russiske sjakkpedagogikken og lærdommen som ble brukes der. Russisk sjakkskole handler også om disiplin og struktur – det handler om å lære ting i såkalt riktig rekkefølge der de ofte starter med sluttspillet og lærer seg det ordentlig først. De bruker mye tid på de elementære ferdighetene, på teknikk og de lar teori og praksis gå hånd i hånd. Det er en spennende sjakkskole og den aller beste i verden målt i resultater. Her er lite levnet til tilfeldighetene. Dette er arven etter patriark Mikhail Botvinnik som etter krigen var verdensmester i sjakk og som dannet noe som heter Pionerhus og Pionerpalasser i Sovjetunionen sammen med et stort korps i det sovjetrussiske sportsakademiet med maktapparatet bak seg. Lærdommen ble uovertruffen – ingen land i verden kunne matche Sovjet i sjakk lenger og i perioden 1948-2007 hadde Sovjet/Russland 8 av de 9 verdensmestere i sjakk og de vant hele 24 av 30 sjakk-OL. Sovjetunionen var mektig og verdens dominerende stormakt i sjakkmakt. Den dag i dag er de beste teknikerne i sjakk lært opp i den russiske sjakkskoles ånd. Trenerteamet til både Magnus og Caruana har lærdom fra den russiske sjakkskole og resultatlistene i VM i lynsjakk og VM i hurtigsjakk er ofte tapetsert av spillere med stor kunnskap om den russiske sjakkskole.

 


For seriøs sjakktrening har ingen gjort mer en Patriarken Botvinnik
Foto: Wikipedia Commons  |  Harry Pot – Dutch National Archives, The Hague

 

Norsk sjakkskole: Å lære gjennom løsere struktur, praksis og lystbetont læring

Jeg vil si at den norske sjakkskole er skapt av samarbeidet mellom Simen Agdestein Torbjørn Ringdal Hansen, Magnus Carlsen og Jon Ludvig Hammer. Dynamikken mellom disse og suksessen med spillere som Magnus og Jon Ludvig danner grunnlaget for en ny måte å tenke sjakktrening på i vår moderne tid. Ideen er at sjakk er så komplisert at en er tapt bak en vogn om en blir for strukturert – en mister rett og slett motivasjon og treningsiver på den måten. Derfor er lystbetont læring med løsere struktur det bærende elementet i den norske sjakkskolen. Et annet element er at en spiller turneringer ofte mot sterk motstand og en får også mye praksis på nettet. Et tredje element er at en i fellesskap analyserer parti og at en bruker prinsippet om «Learning by doing» – en følger opp det en lærer ved å prøve det ut i lynsjakk. En øver også med hverandre i stor grad og det er derfor viktig å ha en god sparringspartner. I vår tid brukes nettet til dette.

 


Magnus Carlsen slår et slag for Learning by doing og lek- og lystbetont læring
Foto: Anniken Vestby

 

Innfallsmetoden kan fungere – men en slagplan er bedre enn ingen plan

I den norske sjakkskole er det ofte slik at en napper med seg en tilfeldig sjakkbok og slår opp på en side og begynner å studere stillinger eller partier etter innfallsmetoden. Da kan det oppstå mye god dynamikk mellom elev og trener i møtet med sjakken på denne måten. Det siste og bærende elementet i den norske sjakkskolen er gleden og leken. Sjakk skal være en glede og en skal leke seg frem til gode resultater – det skal ikke være blod, svette og tårer slik som i russisk sjakkpedagogikk der en gjerne får servert en sluttspillstilling og så bruker enormt med tid og krefter på å knekke visdommen ut av den. Nei, norsk sjakkskole er lystbetont, leken og setter eleven i fokus. På godt og vondt.

 


Det å snappe en sjakkbok ut av bokhylla kan være gull verdt om en tar det seriøst
Øysteins Brekkes sjakkbok får du kjøpt på Sjakkbutikken hans

 

Sjakkfantomets tilnærming / Svens Sjakkskole

Jeg har trent flere elever som Espen Forså, Benjamin Halvorsen, Mathias Lind Schouten og nå Evuld Myagmarsuren. Jeg har kommentert hundrevis av partier og skrevet artikler, spalter og ulike saker om sjakk. Jeg skaper stort sett alt materiellet helt selv fra bunnen av. Jeg velger å lage tilrettelagt undervisningsstoff for de jeg trener. Da får jeg frem akkurat det jeg ønsker i den timen vi har til rådighet – kvalitet skal gå foran kvantitet i treningen med mentor tenker jeg. Jeg prøver derfor å kombinere elementene jeg finner mest nyttig fra den russiske sjakkskolen med elementene jeg mener er de beste fra den norske sjakkskole for hver enkelt elev. Så bruker jeg min pedagogiske utdannelse til å skape struktur, planmessighet og tilrettelegging av undervisning for eleven. Det siste er viktig da mennesker er forskjellige og alle trenger ulike innfallsporter til kunnskapen.

13 års med Sjakkfantomet etter at jeg studerte pedagogikk har skapt noen tanker

 

 

Litt russisk sjakktenkning, litt norsk sjakktenkning og mattedidaktisk tilnærming

Dessuten er jeg stor fan av å bruke mattedidaktikk i sjakken. Blant annet er jeg glad i Bruners «sirkulærprinsipp». Bruner bygger læren sin på forestillingen om at alt en skal lære har sin egen struktur. Det viktigste for elevene er da å lære nøklene for å forstå denne læringsstrukturen – motsetningen er å gå i sirkel og pumpe inn masse faktakunnskap som setter seg i hukommelsen. Å forstå noe er en overlegen metode i forhold til det å huske tenker jeg – særlig når det kommer til sjakk der bare en mikroskopisk del tross alt kan memoreres. Lærer en i stedet hvordan ting henger sammen – da lærer en hvordan en kan bruke kunnskapen sin på et stort utvalg problemstillinger. Jerome Bruner påsto: «Et hvilket som helst fag kan undervises effektivt på en intellektuelt redelig måte til et hvilket som helst barn på et hvilket som helst utviklingstrinn». Det tror jeg på også når det gjelder sjakk.

 

Sjakkfantomet liker å gå sin egen vei

 

En elev må finne sin egen vei

Nå kan du litt mer om det spennende temaet sjakkpedagogikk – målet med all trening er forøvrig ikke å få elevene dine til å spille som deg selv. Målet er å legge alt til rette for dem til at de kan finne sin egen vei. De har andre ess under ermet enn deg – husk alltid på det. Derfor må de finne sin egen vei både i livet og i sjakken. Men eleven har også et absolutt ansvar for egen trening. Han er sin egen lykkes smed og sin egen beste trener. Men det mener jeg at ingenting kan erstatte driven og treningsiveren til en sulten ung spiller som sitter på rommet sitt og absorberer kunnskap. Kua kan nemlig kun følge kalven til vannet og så begynne å drikke selv – men den kan ikke drikke for kalven. Med det mener jeg at en dyktig trener kan vise elevene sine gode mønsterpartier, mange spennende partifragmenter og sågar flotte teknikker i sluttspillet – han kan være veiviser for dem. Men han kan aldri absorbere kunnskapen for elevene – det må de gjøre selv.

 


Sjakkfantomet liker lystbetong læring, men føler behov for en kurs og en retning
Foto: Uranbaatar Erdenebileg

3 tanker om “Sjakksnakk med Sven: Tanker om ulik sjakkpedagogikk

  1. Ingenting er bedre enn begavede elever/studenter som er kreative og læringssultne! Deler stort sett alt du skriver av pedagogikk, men akkurat Bruners sirkulærprinsipp – som for øvrig har stått sentralt i norsk skole – er jeg aldri blitt enig med meg selv om jeg liker…

    • Takk for konstruktivt innspill, som alltid Jon!

      Skulle tatt seg ut om vi tenkte helt likt – men enig at det ikke må være ufravikelig på noen som helst måte. Det fine med pedagogisk forståelse er nettopp at kjenner det at dersom du kjenner til mange ulike teorier får du et betydelig rikere verktøyskrin og kan undervise men mange flere innfallsvinkler. Det prinsippet du bruker i forhold til en elev – trenger ikke være det samme som er bra for andre. Så Bruners sirkulærprinsipp kan i klasseundervisning slå helt ulikt ut på to ulike individer. Jaja, dette er selvsagt – men tanken med bloggposten var å bevisstgjøre andre som trener barn i sjakk og som er i tvil om vei og retning.

  2. Jeg er også enig med Jon. Kanskje Bruner hadde helt andre hensikter, men i skolen kalles dette for spiralprinsippet. Det går ut på at elevene lærer en flik av et tam som så skal gjentas for eksempel om et år. Da er alt glemt og læreren må starte fra bunn av igjen. Det motsatte er mitt slagord fordypningsprinsippet. Et tema må læres i dybden og over lengre tid. Ta rasjonale funksjoner som et eksempel. I dag er det knapt mer tid på temaet enn 4 skoletimer. Altfor lite, men dette kan legitimeres med henvisning til Bruner.

Legg igjen en kommentar til Odd Øivind Bergstad Avbryt svar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.