Caruana mot Wesley So – et dramatisk sisterundeoppgjør vi ser i dagens spalte!
Foto: Lennart Ootes / Altibox Norway Chess
Så ble sisterunden av Norway Chess det antiklimakset for Magnus Carlsen som vi fryktet, slik hele turneringen ble det for de aller fleste deltakerne. Årets Norway Chess går dermed inn i historiebøkene som et eneste langt gjesp der de samme spillerne som møter hverandre år inn og år ut; spilte de samme åpningene mot hverandre som de har studert år inn og år ut; med de samme resultatene som de har vært fornøyd med år inn og år ut. Det begynner å bli kjedelig nå. At Norge og Norway Chess er pådriver for en slik ekstremøvelse i selvforherligelse er litt trist spør du meg – for de har så mange gode muligheter og så velger de med åpent sinn å samle bare fiffen i sjakkens elite – og la dem holde hoffball i Stavanger der alle er fornøyd med en serie remiser – og en enkelt seier om herren gir!? Skjønn det den som kan.
Ferske spillere og fornyelse er et must
For sjakkelskere verden over er dette slett ikke så forløsende og så lystig å se på. Løvene som skal ut i Colosseum må i utgangspunktet være sulten for at det skal bli kamp og et slottsball med smålystig dans og fine prinser har vi slett ikke lyst til å se. Nei, vi vil ha en kamparena med blodige oppgjør, og da må det også bringes ferskt kjøtt inn i form av nye spillere, friske åpninger, mer penger i potten for de som vinner partiene sine og mindre penger og status til de som sitter der og tar skammelige remiser helt uten å virkelig kjempe. I det hele tatt en helt annen tenkning rundt det å lage en sjakkturnering. Ja, for når selv Sjakkfantomet – som er over middels interessert i det kongelige spill – knapt gidder å følge med selv når han har tid – ja, da er det noe rav, ruskende galt ute og går.
Hvor var Jobava da Caruana vant Norway Chess?
Hvor var Jobava da Magnus lirte av seg nok en remis i sisterunden? Hva tenkte Aryan Tari da Norway Chess 2018 var over uten at juniorverdensmesteren fikk prøvd seg? Hva med et par juniorer til i form av Richard Rapport og Wei Yi er friskt blod, spiller frisk sjakk – men gis aldri en sjanse. Eller Grischuk – han kjemper da som et gammelt damplokomotiv mellom røykerundene sine – og ryker det ikke fra skorsteinen av arbeidsinnsatsen eller av en sigg – så er det fordi han går han en smule varm i toppen fordi det bare ble remis. Tidsnød byr han også på – en slik mann må man elske og en slik holdning savnet vi under årets Norway Chess. Briste eller bære i stedet for godt er godt nok! Vi håper at i hvert fall andre arrangører lærer en lekse. Veien å gå er etter mitt skjønn å ha flere åpne turneringer med toppspillere på startstreken – og færre narreball der vi skal lures til å tro det å få et magisk elotall som er høyt for snittet av de beste – ene og alene gjør turneringen god. Det er ikke slik ting fungerer og det var årets Norway Chess et levende eksempel på.
Caruana viste stort mot og ble betalt for det
Når Magnus Carlsen gliste fra øre til øre etter en rask taktisk remis mot Vachier-Lagrave gikk det en faen i meg – jeg klarte rett og slett ikke å mobilisere fan-krefter til å heie mer på Magnus i denne turneringen. Dette til tross for noen fine Magnus-partier og stor kampånd i enkelte runder. Nei, Caruana sin seiersglød i de siste rundene var det som fenget meg. Da han og Wesley So gikk mot hverandre med rifla i den ene hånda og en Colt i den andre og du bare ventet på at det skulle smelle – da lekte livet. Deres mot, deres innsats og deres vilje håpet i hvert fall jeg ble premiert av Caissa med et avgjort oppgjør dem imellom slik at vi fikk en vinner av Norway Chess ved fulltid. Klart mest heiet jeg utvilsomt på Caruana – som var den som første som bød opp til dans – da han unngikk Berlinsluttspillet en gang for alle, og i stedet spilte på vinst ved å gå inn i 4.d4-komplekset. Mange «smarte stemmer» snakket om at det var lurt av Magnus å spille remis mot Lagrave, slik at han var utvilt til en omkamp som ville oppstå om Aronian ikke tapte mot Nakamura – og om Caruana i tillegg spilte remis mot Wesley So. Men siden både Caruana og Wesley So ønsket å vinne – ble dette remis-viduet stadig mindre – og da det gikk mot en innfløkt remis ifølge datamaskinene – hadde Wesley So alt resignert mentalt og han var dermed ikke situasjonen moden. Caruana kunne da, svett av kampens hete, håve inn turneringsseieren, ta siste stikk i kampen mot Magnus og en solid dose prestisje og selvtillit med på veien. Herlig spør du meg! Dermed er det spenning i verdenstoppen og det er bra for sjakken.
Sjakkfantomet er en sjakkens talsmann
For jeg er en sjakkens talsmann. Å heie på en mann bare fordi han er den han er – synes jeg er lite smakfullt. Å heie på noen fordi de gjør det de gjør – så lenge de gjør akkurat det – er noe ganske annet! For tiden heier jeg altså nesten mest på Caruana. Han storspilte under kandidatturneringen og ga oss mye god sjakkglede, han sa ikke opp kontrakten med Grenke Chess Classic selv om den kom rett etter seieren i kandidatturneringen – og selv om en uthvilt Magnus ventet i kulissene. I stedet klinket han til med en ny seier – You got to like it! Så et sterkt amerikansk mesterskap, så Norway Chess 2018, og så skal han jammen meg delta i både Grand Chess Tour og i sjakk-OL – hvilket arbeidsjern vi snakker om – hvilken kapasitet! Caruana er glad i sjakken og da blir Caissa glad i han – slik er det bare. Så kanskje var det sjakkens gudinne som hadde en finger med i spillet da Wesley So la skjebnen sin i Guds hender og spilte et kjapt 41…Td3 mot Caruana – og håpet at 4-sekundertrekket hans skulle holde hele veien til Rom. Men det spontane utfallet fungerte ikke for Wesley som gikk ned så det sang – og Caruana kunne da kose seg stort over at nok en seier i en superturnering var dratt i land- det begynner å bli noen nå.
Et dramatisk sisterundeoppgjør
Partiet mellom Caruana og Wesley So fulgte lenge to kjente elitepartier. Et mellom Karjakin og Caruana fra Grenke Chess Classic 2018 og et mellom Carlsen mot Aronian fra lagsjakk på Island i 2015 der Aronian vant. Caruana spilte den kjente manøveren Sa3-c4 – men fulgte ikke opp med det logiske a4!, som tar terreng, skaper spill og gir springeren på c4 en utmerket utpost. I stedet gikk han inn i et sterkt motstøt i sentrum med d5! fra Wesley So, som etter h6 og g5 allerede sto bra. Wesley fortsatte det fine spillet sitt ved å finne en midlertidig trygg havn for kongen sin på dronningfløyen, og ved å spille opp til ballade på kongefløyen. Hadde han vært noe mer hissig på grøten – og spilte frem bøndene sine på kongefløyen tidligere – ville han utvilsomt hatt meget gode sjanser i dette partiet. Slik det gikk, så var det i stedet Caruana som satt i førersetet, Caruana som produserte sjanser og Caruana som kom først til matfatet og sto til klar seier i tidsnøden inn mot trekk 40. Men så feilet Caruana i vinnende stilling – hans 40. h3?? var en kjempetabbe som ble kontret med et sterkt tårnoffer, som Wesley So altså ikke fulgte opp på rett måte. I stedet for å falle til ro i sitt 41 trekk, da han akkurat hadde fått ny tid – la pulsen synke – lete etter beste trekk og gjøre seg godt kjent med stillingen – kom det spontane utfallet 41…Td3?? i stedet for remisfortsettelsen 41…Td2!. Nå skal det sies at det stille trekket hxg4! I neste trekk – ikke er like lett å se som maskinslaver vil ha det til på ulike servere, men at det var mulig å finne for en Wesley i form – er det ingen tvil om. I kampens hete fant han det ikke, og dermed fikk vi en høyst fortjent vinner av årets Norway Chess – den mannen som kjempet hardest i de siste rundene – nemlig Fabiano Caruana! Vi gratulerer og gleder oss til VM-match i november.
Caruana virker å være mer sulten enn Magnus for tiden
Caruana startet turneringen ved å tape et slag mot Magnus Carlsen i første runde – men til syvende og sist var det likevel Caruana som vant krigen. Kanskje er det noe symboltungt over akkurat det. Hardt arbeid over tid er mere verdt enn en enkeltinnsats i et viktig oppgjør? Noe slikt tenker jeg i hvert fall. Caruana er som en møllestein som står der ved fossen og maler. Den arbeider jevnt og trutt året rundt og maler sitt mel og gjør sin jobb, den spør ikke noen om deres oppmerksomhet – den bare maler på og gjør jobben sin. Mens Magnus har menget seg med fiffen i Silicon Valley i årevis, er bevandret i New York og spiller sjakk som Dr. Drunkenstein for å få oppmerksomhet på internett – så gjør Caruana sin daglige innsats for å bli bedre i sjakk. Har virker fortsatt sulten, han er et par år yngre enn Magnus og han vet at toget ikke har gått fra han.
Det blir en spennende VM-match
Caruana sin første tittelsjanse kommer alt i november, og han vet at det fort blir flere. Det er noe ved denne karen som sier meg at han vil lykkes til slutt. Om det er navnet Caruana – som på russisk starter med de samme tre bokstavene som i Karpov, Kaparov og Carlsen vet jeg ikke. Kanskje er det heller karakteren som er så arbeidsom, og samtidig så nøktern og passe kald, eller er det rett og slett bare en feeling jeg har basert på mange små og store observasjoner? Ikke vet jeg, men kanskje er det kombinasjonen av at Magnus virker mindre seriøs enn han har vært – mer skjødesløs for å si det slik – mindre sulten rett og slett – og det faktum at Caruana er på høyden av sitt aller beste spill for tiden – som gjør at jeg har troen på Caruana alt til høsten. Kanskje ikke som favoritt – men i hvert fall som en meget farlig utfordrer som vil gi jernet og gi Magnus en tett match.
Magnus leverte ikke helt denne gang
Magnus vant to partier under Norway Chess og flotte partier var det. Men ellers var det fint lite å skrive hjem om. Seieren mot Caruana og seieren mot Aronian var gode nok, men ingen av kombattantene spilte opp mot sitt aller beste i disse oppgjørene, og særlig Caruana var en blek skygge av seg selv i førsterunden. Det virket som om Magnus fikk han inne i en stillingstype som amerikaneren slett ikke forsto – slik Wesley So strengt tatt gjorde det i sisterunden – og det kan bli skjebnesvangert for Caruana i november. Vinner Magnus den VM-matchen, så tror jeg han vinner den på sin eminente sjakkforståelse. Han er best uten dronning, men han er også svært god i kompliserte midtspill av typen «Finn planen min venn, det er ikke så enkelt?». Magnus finner nemlig, som Fischer i sin tid ofte innfløkte strategiske idéer som er bærebjelker i spillet hans, og som gir en rød pil om hvilken retning og hvilken kurs partiet har – som en god kompassnål på et ferdigkonstruert kart. Magnus har også en spennende tid foran seg med turnering i Biel som neste oppgave og kanskje – bare kanskje -ble Magnus mer sulten av tapet i Norway Chess. Jeg håper det. For å se Magnus smile og le fornøyd etter å ha endt på kun +1 i Norway Chess – var ikke et godt syn og ville ikke skjedd for et par år siden da han enda var sulten etter mer suksess.
Sluttstillingen i Norway Chess 2018:
1. Caruana 5/8
2-4. Carlsen, Nakamura, Anand 4.5
5-6. So, Aronian 4
7. Mamedyarov 3.5
8-9. Vachier-Lagrave, Karjakin 3
Her er det dramatiske sisterundepartiet mellom Caruana og Wesley So:
Aktuelle lenker:
Det er ikke bra når blodfansen ikke møter opp til siste runde fordi Magnus alt har remisert når moroa skulle starte. Så da var håpet omspilll moro idag. Men heldigvis vant Fabiano og både Gud og Postmannen ble sittende med skjegget i postkassa!
Tusen takk for en underholdende og gnistrende velskrevet artikkel! Det skal godt gjøres å lese den uten å trekke litt på smilebåndet også, for her er sågar humor, eksempelvis «gammelt damplokomotiv» i Hvor var Jobava-avsnittet – fantastisk!
«..og for et mot Caruana har!» Ja jeg er redd den forestående VM-kampen blir avgjort først og fremst av nerver og psykologi. Og det virker på meg som om Caruana ikke lar seg påvirke av noe som helst utenom det som foregår på hans eget brett. Håper jeg tar feil – det gjør jeg heldigvis ofte – men jeg frykter at de mest patriotiske blandt oss blir nødt til å si at `det var moro så lenge det varte` før jul engang …
Takk for god’ord, Arve. Jeg er en sucker etter slikt.
Tror du har rett i at nerver og psykologi kommer høyt opp i den kommende VM-matchen, selv om forberedelser blir viktigere enn tidligere tror jeg. Uansett tror jeg vi får se en annen utgave av Magnus i VM enn Norway Chess-2018-utgaven som skuffet oss.
Postmannen,
Jeg har knapt noen gang blitt mer overrasket over Magnus enn da han tok en så tidlig remis – i en så viktig runde – som i sisterunden i Norway Chess 2018. Vi må faktisk tilbake til Sofia i 2009 og partiet mot Alexey Shirov der Magnus bare trengte remis – og ofret fire – 4! – bønder i åpingsspillet for å komme opp på samme sjokkert-hets-faktor som jeg endte på i går. Da var det godt å se at noen ville stå for underholdningen og ta skjea i egen hånd – slikt liker vi. Så får det heller være et noen 1000-lapper fløy ut bettingvinduet for min del.
Endelig fikk min nesegruse beundring for MC seg en nesestyver, glimrende levert av Sjakkfantomet.
Jeg trengte denne artikkelen som så utmerket formulerer mye av det jeg selv tenkte og følte under Norway Chess i år – pluss mye som jeg ikke hadde tenkt på, selvsagt – men som jeg også må si meg enig i. Jeg gjorde også denne gangen opptak av hele turneringen for å kunne spole frem og tilbake og lære, kose meg og nyte. Men det ble rett og slett ganske kjedelig, mye av det som skjedde. Eller som snarere i k k e skjedde. Noe av det mest interessante – og som var nytt for meg – var det som kom frem om avtalte remiser. Alle ære til MC for at han tok det opp som vikar for Fin Gnatt.
Vet du hvor mange lesere du har her på Sjakkfantomet? Denne artikkelen er så god at den bør publiseres også andre relevante steder. Kanskje en engelsk kortversjon på noen av de internasjonale nettstedene? Eller hele artikkelen på Matt & Patt? Kjell Madland & Co bør i alle fall få anledning til å lese den på en eller annen måte, synes jeg. Mange har noe å lære her.
Avtalte remiser har vært endel av sjakken siden tidenes morgen. Ruben Fine deltok ikke i VM i 1948 fordi det var så mange sovjetere der som ville samarbeide, Fischer avslørte de avtalte remisene mellom russerne allerede i 1962 under kandidatturneringen i Curacao. I nyere tid har Aronian i et intervju med Sergei Shipov innrømmet at han flere ganger har tatt forhåndsavtalte remiser… Så dette er gammelt nytt dessverre.
Sjakkfantomet har mange lesere og de innen norsk sjakk som er noe av betydning holder seg orientert 🙂
Ellers hyggelig at du likte spalten, Atle – vi får håpe at debatten fortsetter på andre sider og at dette blir et tema fremover. Gode turneringer må skapes alt i planleggingsfasen – slik er det bare.
Debatten fortsetter nok 🙂 Har lest om Fischer og remisene, men Fischer var jo Fischer, så jeg la ikke så mye vekt på det. At avtalte remiser foregår nå i nyere tid mellom toppspillere som jeg beundrer synes jeg er trist. Caissa falmer liksom litt. MC sa at han ikke har gjort slike avtaler og det må man jo bare stole på. Skal lese meg litt opp på dette fenomenet nå. Som mangeårig journalist er jeg jo ikke så glad i gammelt nytt 🙂
Du får lese deg opp på Kasparovs bok om Bobby Fischer og boka «Russians versus USSR» – det er minimums-lektyren som en må fordøye før en eventuelt prøver å rakke ned på Bobby Fischer og hans krav satt i en annen tid. Jeg er klar over at mange norske journalister har skrevet mye rart om Bobby – men Kasparov og de som har satt seg inn i sjakkhistorien er full av lovord.
I nyere tid har det ikke bare kommet frem at Fischer profesjonaliserte sjakkspilleres betingelser gjennom sine krav og gjorde det mulig å spille profesjonell sjakk uten å få statsstøtte slik en fikk det i Øst-blokken, men at han i stor grad også hadde rett når det kom til russernes avtalte spill. KGB-arkiver er åpnet og sannheten har kommet for en dag.
Caissa gremmer seg selvsagt over avtalt spill, men heldigvis er de beste fylt av kampånd og det er kanskje nettopp det som gjør en Magnus Carlsen til en ener og f.eks. Aronian til en evig toer.
Takk for tips om lektyre. Har lest Kasparovs «Alt på et bræt» (Information Forlag) – det har sikkert du også. Og så håper jeg jo at MC fortsatt er eneren i verden når vi nærmer oss jul. 🙂
Jeg har lest mye av Kasparov, blant annet Child of Change som er den engelske utgaven av nevnte bok. Men serien «My Great Predecessors» er gull og jeg anbefaler alle å lese så mye de klarer i denne serien om de søker kunnskap om sjakkhistorien.
Likevel er sjakkhistorien så stor, så så omfangsrik og så storslagen at det må mye mer til for å få et omriss av hva den rommer – denne serien er dog mer enn et spytt i havet 🙂
Vi får se med Magnus – kanskje har han godt av en pause slik Botvinnik fikk det i sin tid og kanskje vil en rivalisering mellom Magnus og Caruana bringe begge oppover i både elotall og spillestyrke.