Magnus seiret i Wijk aan Zee 2018 – del 2

En tydelig stolt Magnus hadde god grunn til å føle seg høyt oppe
Foto: Arrangøren  |  © Tata Steel 2018

 

8. parti

Gjennomgangen av Tata Steel 2018 fortsetter. Var partiet mot Hou Yifan i 7. runde strålende, og en verdensmester verdig, så var partiet mot Gawain Jones i 8. runde slett ikke det. Dette ble en kafesjakkparti med slurvete spill fylt av lystige valg og håpefulle varianter der begge parter sto til knes i kumøkk på et gitt tidspunkt. Den som gikk ned til slutt var Gawain Jones – men ikke før Magnus hadde stått til et klokkeklart møkka tap etter en så stygg bukk – at vi svært sjelden ser noe slikt fra en verdensmester.

Gawain Jones har utgitt to bøker om dragevarianten i siciliansk, og han har spilt dragen med svart i over 100 turneringspartier – han er altså en kjenner av denne åpningen av første rang. Allikevel gikk Magnus inn i åpen sicilianer mot han uten å være godt forberedt på dragen!? Magnus sa etter partiet: «Jeg hadde ikke forventet meg dragen, så jeg hadde ikke forberedt mye mot den…» – et overraskende utsagn fra en svært seriøs sjakkspiller – siden dette er Jones favorittåpning! En åpning som han altså har skrevet, og studert, hyllemetere om. Allikevel gikk Magnus inn i løvens hule og der fant han ikke noe mat til seg selv – tvert om holdt han på å bli spist levende i et forsøk på å oppvise et for aggressivt oppsett der han rett og slett overså et enkelt taktisk slag med 17…f4! – som innebar et stort materielt tap for hvit. På dette tidspunktet så det hele kjørt ut.

At Jones ikke skjønte at han måtte holde kongefløya mest mulig lukket i fortsettelsen – er fremdeles en gåte for meg. Men faktumet er at han lot Magnus åpne slusene mot svarts konge med g5!, og dermed var motspillet i gang. I fortsettelsen vant Magnus først to bønder – og da hadde han god kompensasjon posisjonelt også var stillingen da vunnet tross minusoffiseren. Deretter vant Magnus en kvalitet og slaget var med det i realiteten for lengst over. Magnus spilte så hjem seieren slik en verdensmester skal gjøre det – uten all mulig computerpresisjon – men så sikkert og trygt det kan forbli for et menneske. Dette var likevel et virkelig lurvete parti der Magnus var heldig. Stjernekast 3.

    Det er et godt tegn når Magnus kler og dresser seg opp til fingerspissene!
Foto: Arrangøren  |  © Tata Steel 2018

9. parti

Det skal ikke være gøy å spille svart mot tidligere verdensmester Vishy Anand fra India – det skal være hardt arbeid og saklig sjakk! Magnus leverte varene i 9. runde og spilte et solid, trygt og godt sjakkparti mot inderen fra Chennai, og når Anand repliserte med å spille solid, trygg og god sjakk – ja, da ble det remis og et nær feilfritt parti sett fra et menneskelig ståsted. Partene diskuterte en variant i spansk som heter Breyer-varianten der Magnus ynder å spille med de svarte brikkene. Nå er det ikke mange som lar han spille denne åpningen med svarte brikker – for de vet at han kjenner den bedre enn sin egen bukselomme, men når han først får den opp – taper han stort sett aldri. Unntaket er mot nettopp Anand som har slått Magnus i to praktfulle partier i Breyer – men ingen andre går Anand ovenpå akkurat der. Så vi noterer at det ble en trygg spanskremis i Boris Spassky sin ånd på Magnus i niende runde.

 

En konsentrert og ikke helt fornøyd Magnus skåret skyhøyt med hvite brikker
Foto: Arrangøren  |  © Tata Steel 2018

10. parti

Den sterkeste spilleren Magnus slo i årets Wijk aan Zee var Wesley So og hvilket parti det ble! Kamp fra første stund og avslutningsvis et ekte Magnus-sluttspill der vår helt kunne sette på skrustikkene og stramme ordentlig til – helt til Wesley firet det hvite flagget og resignerte. Magnus er god! Åpningen var riktignok ikke god for Magnus som forberedte seg på skarpere spill helt til det siste sa han – men som ved brettet fant ut at han ville spille Londons-systemet. Magnus spilte der en svært uvanlig variant – som han riktignok har spilt med suksess mot Wesley So i lynsjakk før – men som ikke egner seg til å imponere en avdanket amatør som meg 😉 Men noe må det jo være med denne varianten som forfører sterke spillere til å spille den? For resultatene til hvit er også gode, og flere svært sterke spillere som Magnus Carlsen, Fabiano Caruana og Wesley So har spilt 5.c4!? og tillatt Lxb1 fulgt av Lb4+! slik at hvits konge mister rokaderetten og havner i sentrum. Magnus synes ikke det er så farlig og han har i praksis vist at hvits stilling er fullt ut spillbar. Men gir den virkelig en objektiv hvitfordel? Har mine sterke tvil om det, men Magnus er Magnus og han vet nesten alltid best!

Etter denne merkverdige åpningen begynte Magnus gradvis å storspille. Det føltes som om han først kilte Wesley litt på ballene, bare for å provosere amerikaneren til å slå til først. Wesley gjorde så det, han åpnet linjer og fikk brikkene ut og prøvde å spille opp noe – men Magnus sitt presise spill var ikke lett å overrumple. Allikevel viser Stockfish på store dybder det de fleste av oss vel tenkte – at svart ved å holde dronningene på brettet kunne fått en liten åpningsfordel mot verdensmesterens hvitspill. Men Wesley fant ikke 18…Db6!, så i stedet gikk han inn i flere avbytter som kulminerte ved at et slitesluttspill for den unge amerikaneren So oppsto.

Der storspilte Magnus selvsagt – dette var hans element. Ubalanserte sluttspill med få brikker, og mange bønder og bruddmuligheter, er Magnus sitt drømmeterreng å drive sjakklig krigføring i. Dynamisk spill i slike dronningløse sluttspill elsker Magnus – og igjen var Magnus best uten dronning. Han festet grepet ved å ofre løperen sin på kongefløya i et ulikfarget løpersluttspill med tårn fortsatt på brettet. Under denne byttehandelen endte han opp med å få 3 bønder for løperen til slutt, og etter at han hadde aktive tårn i tillegg – hadde han til syvende og sist fire bønder for svarts ene løper – og det var mer enn nok til å vinne dette oppgjøret for hvit. Partiet var objektivt sett kanskje ikke vunnet før rundt trekk 50 – men i praksis var det vunnet lenge før det da Magnus er sterkere i denne typen sluttspill, og den svakere parti i tillegg har en mye vanskeligere oppgave i praktisk spill da det er verre å forsvare seg time etter time enn å presse i time etter time. Det er både noe psykologisk og noe sjakkteknisk der som er årsaken til dette. Bra spill av Magnus med andre ord! Et soleklart stjernekast 9. Et strålende parti med andre ord.

 

Magnus i siste runde med svart mot Karjakin – Karpov følger med!
Foto: Arrangøren  |  © Tata Steel 2018

11. parti

Hva så med MameD? Denne hardtslående aserbajdsjaneren som tidvis spiller kaotisk sjakk, og som tidvis får inn sin storeslem ved å spille vidunderlig angrepssjakk. Han har nå giftet seg på hjemmebanen og røper at han har sluttet med alkoholens gleder og sorger – og han har etter eget utsagn begynt å spille gammelmanns-sjakk. Slik går det når en gifter seg folkens! Fra den ene gifta til den andre – neida, spøk til side! Mamedyarov har fått en ny vår over sjakkbrettet – og etter Wijk aan Zee er han nå oppe på en velfortjent andreplass på verdensrankingen med hele 2814 i elorating! 14 poeng før Kramnik, mens 29 poeng bak Magnus Carlsen.

Denne spenstige skikkelsen har altså blitt livsfarlig over sjakkbrettet for noen og enhver og han ledet turneringen klart midtveis – før han helt bevisst satte ned tempoet ved å halvere risikoen han tok – for å oppnå å holde seg helt der oppe helt til siste slutt i turneringa. Det gikk ikke ikke helt etter planen. Kanskje er det slik at Mamedyarov spiller sin aller beste sjakk under press. Kanskje må han ha kniven på strupen? Ikke vet jeg – men i rundene 8 – 13 ble det et tap, en seier og hele 4 remiser på MameD – det var han neppe fornøyd med. Tapet kom ellers mot Anish Giri i 8. runde.

Mot Magnus i 11. runde slikket han sår, tok ingen risiko med hvit, og spilte et meget sterkt parti som viser at han kan spille posisjonelt sunt hele veien til Rom, om motstander spiller litt slapt mot han. Mamedyarov har tradisjonelt sett hatt store problemer mot Magnus. Allerede åpningsvalget med det solide, men akk så kjedelige, Noa-forsvaret i Nimzoindisk fra Magnus – så bar det et varsel om hva som ville komme. En kan si at Magnus spilte spenstig når han valgte Nimzoindisk – men med 4…d5 gir han hvit muligheten til å spille veldig solid om hvit ønsker det. Det ville Mamedyarov, som loset partiet inn til remis uten at Magnus fikk en eneste sjanse til å sitte i førersetet i sluttspillet slik han alltid ønsker seg det.

Kunnskapsrike Magnus ville nok gitt meg en leksjon i sjakkhistorie, og nevnt at Botvinnik under krigen slo selveste Paul Keres i Noa-varianten, så den kan vel ikke være så veldig kjedelig? Men det har rent mye vann i havet siden krigens dager, og i dagens toppsjakk må en som kjent satse litt for å nå langt – og her ville ingen av partene hverken satse eller strekke strikken noe særlig. En saklig remis og et stjernekast 9 for svært så saklig sjakk uten noen prikk over i’en. Et nær feilfritt parti å analysere med maskin ble det dog.

17. januar var spillerne forresten i Hilversum på noe som ligner Sesam Stasjon…
Foto: Arrangøren  |  © Tata Steel 2018

12. parti

I følge den russiske sjakkguruen, og stormesteren, Eduard Gufeld som døde i 2002 så er vi alle ute etter å spille vårt sjakklige Mona Lisa. Det perfekte sjakkparti! Det er likevel ikke mer perfekt – enn at det går under begrepet kunst. Et slikt kunstverk av et parti har altså et menneskelig moment over seg og en smak av storhet i seg at en før følelsen av noe perfekt samtidig som det er meget menneskelig utført. Det har altså mye i seg som de vanlige, dødelige partiene ikke har. Magnus spilte et parti i årets Wijk-turnering som fikk meg til å tenke på Mona Lisa. Ja, det var rett og slett noe Mona Lisa-aktig over det som skjedde i 12. runde! For partiet mot russeren Matlakov var av himmelske dimensjoner da det inneholdt nær sagt alle elementer som vi higer etter å se i et godt sjakkparti. Alt bortsett fra en ting – selve prikken over i’en – mattangrepet som Magnus kunne forfulgt med få brikker på slutten av oppgjøret. Da Magnus skulle signere kunstverket sitt glemte han nemlig at sjakk også kan være kunst. For han er det jo kun en sport har han sagt. Kanskje nettopp derfor valgte han det trygge, saklige og innlysende i stedet for det vakre, uventede og effektive til avslutning på partiet. Da blir det ikke et Mona Lisa likevel – men det blir et sabla godt sjakkparti ut av det og en trygg og god seier!

Magnus spilte åpen sicilianer mot russiske Matlakov (2717) – et klokt valg da det er VM-år i år – og de mer lukkede sicilianerne kan godt ligge og få en oppdatering til VM-matchen, tenker jeg. Magnus fikk tidlig løperparet i dette oppgjøret – noe han byttet bort for å vinne en bonde. Dette var riktignok en singel dobbeltbonde – og ikke av så veldig stor verdi – men en bonde er en bonde og den tar blant annet felter og kan være med i en byttehandel av fordeler senere i et parti. Magnus hadde en rekke slike fordeler etter 28 trekk, og det var utvilsomt en bekvem fordel for hvit over brettet selv om en ved første øyekast ikke så det helt store. Magnus hadde nemlig best offiserer, mer terreng og en merbonde i form av dobbeltbonden. Dette overtaket utnyttet han i trekkene mellom 28 til trekk 40 der tidskontroll var – til å få en ren merbonde i et nytt sluttspill som også var en fribonde i c-linja. Dette esset kunne Magnus så spille på vinst med, siden det i tillegg til ulikfargede løpere var tårn igjen på brettet. Ivanchuk har en rekke ganger vist hvordan en kan vinne slike stillinger i praktisk spill og sluttspillgeniet Magnus Carlsen er selvsagt ikke noe dårligere der. Dette var vinstspill!

Magnus presset Matlakov fra skanse til skanse. Her hjalp det ikke å ha gått på den russiske sjakkskolen eller å ha Dvoretsky in kunnskap i ryggsekken, og mange timer med sluttspill over brettet. Magnus var, og ble, for sterk og han presset frem en situasjon der c-bonden kom til c5 og der den bare måtte over det hvite feltet c6 – før forsvaret til svart kollapset. Og Magnus spilte videre på denne sikre planen om å få bonden over c6-feltet ved å spille kongen sin helt over til c7, og tårnet i ryggen på bonden – og voila – bonden sin seiersgang var trygget og svart ga opp.

Men underveis jaget Magnus svarts konge til kongefløya og kanten av brettet og han hadde således sjansen til å signere sitt ene Mona Lisa fra årets Wijk aan Zee – et kunstverk av et parti som hadde alt. Det kunne han gjort gjennom å gå til et direkte mattangrep mot svarts utsatte konge i h-linja – noe som i trekk 52 ville skjedd gjennom 52.Le7+ Kh3 53.Tg3+ Kxh2 54.Ld6! som igjen ville kostet svart avgjørende materiell – og forsert en oppgivelse raskt. Uansett er og blir dette en smakssak og det er mer en akademisk unøyaktighet – enn noen reell overseelse. Magnus er en sportsutøver og han spilte et stjerneparti. 10 store stjerner til Magnus av 10 mulige for dette praktpartiet!

En tankefull Magnus Carlsen ser vi her under en av rundene i Wijk aan Zee
Foto: Arrangøren  |  © Tata Steel 2018

13. parti

Avslutningen på turneringen ble på sett og vis et lite antiklimaks. For mot forsvarsminister Sergey Karjakin, som spilte så solid det er mulig å gjøre for et menneske, og samtidig var han så aktiv som han måtte være for ikke å bli passiv, ble det kjedelig igjen. Partene spilte et spanskparti og akkurat som i oppgjøret mot Wei Yi i tredje runde ble det en uhyre lav feilrateprosent for begge spillerne. Faktisk identiske tall med Wei Yi partiet og de laveste tallene jeg har sett for Magnus ever. 2 cp loss for Magnus, 3 cp loss for Karjakin og for de som kjenner det begrepet vet de at det i klartekst betyr at Magnus spilte så godt at han trolig ville remisert Stockfish med sitt svartspill i dette oppgjøret.

Resultatet var greit nok for Magnus rent resultatmessig og også spillemessig – han hadde rett og slett en vanskelig oppgave i Karjakin med svart i denne sisterunden. At Anish Giri ikke ville risikere mye med hvit mot Wei Yi i siste runde lå også i kortene siden et tap for Giri ville ødelagt mye av den gode følelsen. Mår utfallet av et omspill mellom Magnus og Giri også sterkt går Magnus sin vei – så var nok Magnus meget godt fornøyd med denne solide remis i 13. runde. 9 stjerner for den fra Sjakkfantomet.

1.5 – 0.5 i omspillet mot Anish Giri

I omspillet mot Anish Giri imponerte Magnus en hel sjakkverden ved å vinne det første partiet i ren Magnus-stil – med et praktfullt sluttspill der han la stort press på Giri fra start av. Det hele startet som en engelsk åpning der Magnus fianchetterte dronningløperen sin og han pådro svart en isolert dronningbonde. Magnus fyrte så opp et press mot bonden, men fikk aldri nok ut av spillet mot bonden og presset som lå i trusselen g5! for hvit. I stedet for å logisk forfølge disse to planene – mer press mot d5 og sikling etter g5! – så spilte Magnus det for meg svært overraskende 30.e4!? som momentant ble hyllet av alle kommentatorer verden over da Giri raskt gikk seg vill. Kanskje var dette et slikt Magnus trekk av magiske dimensjoner som det ikke er så lett å bli klok på – der Magnus ser at det er vanskelig i praktisk spill å holde taustumpene sammen, men der vanlig dødelige heller vil spille metodisk på det en alt har.

Nigel Short er en fryktelig god sjakkspiller, men en gang sa han om den enda sterkere Anatoly Karpov – den 12. verdensmester i sjakk – at han kunne se 9 av 10 trekk som Karpov kom til å utføre på forhånd. Det 10 trekket var dog det geniale som utgjorde den helt store forskjellen. Det var slike trekk som vant partiet. Magnus sitt e4!? mot Giri må være et slikt trekk – av geniale proporsjoner og et trekk det tar lang tid på for oss andre å bli riktig klok på. Eller er det rett og slett slik at myter skapes av resultater? At et trekk som e4 har to utfall i sjakkhistorien. Når det går bra blir det hyllet av «alle» og når det ikke går så bra blir det klandret eller forbigått i stillhet. Ikke vet jeg – men jeg vet at det første omkamppartiet, der Magnus slo Anish Giri, var et klasseparti – så gratulerer med det Magnus. Stort spill hele veien!

Det andre omkamppartiet var nok litt preget av nerver og at de hadde spilt langsjakk tidligere på dagen. For her gikk det ikke raskt nok i starten, og etter hvert måtte de justere tempoet, og da kom feilene rekende på ei fjøl. Allikevel var det slett ikke et svakt lynsjakkparti og Magnus hadde en viss kontroll det aller meste av veien. Det imponerende var at Magnus, med to bønder under og en offiser over, i en kritisk stilling der løperen sto i slag – så at det ble for farlig å beholde meroffiseren og ofret den tilbake for kun en bonde – slik at han lå blank bonde under. Det var en praktisk smart beslutning som det står stor respekt av for Magnus sin enorme sjakkforståelse skal en ikke kimse av. Han har det ikke bare i hodet – han har det i hånda også! Hånda spiller de trekkene hånda må spille, og den får hjelp av hjernen kun når regnekraft må til, ellers er Magnus sin intuisjon stjernen i hjernen og den enheten som utgjør det vi kaller «hånda» – altså at en flytter lekent og raskt, og er trygg på utfallet – uten å regne til bunns i alt.

 

Magnus mot Anish Giri – en av de tøffeste duellene Magnus får i toppsjakken
Foto: Arrangøren  |  © Tata Steel 2018

Oppsummering:

I tredje del av Wijk aan Zee-oppsummeringen kommer vi til å se på hvordan det gikk med de andre spillerne. Hvordan turneringa kan oppsummeres og hvilke lærdommer Sjakkfantomet sitter igjen med kommer i denne oppsummeringa. Men alt nå kan jeg likevel si noe om Magnus sitt spill og spillet var selvsagt meget gledelig! Han vant et super-eliteturnering for første gang siden Bilbao 2016 – det er mer enn 18 måneder siden. Han tapte ikke et eneste sjakkparti på 13 runde og hadde en ratingprestasjon på hele 2885 – dermed trygget han en stor ledelse i verdenstoppen i sjakk. Alt dette var positivt – men det var også negative ting å ta tak i.

Det mest negative sett fra mitt ståsted var at Magnus denne gang kun slo Wesley So av de store kanonene. De fire andre seirene kom mot tidels svak motstand sett med Magnus øyne da Hou Yifan, Gawain Jones og Adihban alle er lavt ratet i sammenligning med Magnus sitt nivå og ingen av dem gjorde en direkte god turnering. Seieren mot russiske Matlakov (2718) smakte det likevel fugl av og alt i alt var dette en meget sterk turnering av Magnus som nå er tilbake i godt, gammel slag. Litt skremmende var det også at han bukket så grovt mot Jones – men han vant tross alt og litt feil må en ta på kappa når en våger mye for å maksimere seire mot de svakeste i feltet. Magnus var knallsterk mot de svakeste i Wijk aan Zee og det elsker vi.

Ellers er Magnus tilbake med Magnus-sjakk. Den dype, konsentrasjonsfylte sjakken der sluttspillet er målet der seieren skal presses frem. Det som kjennetegner Magnus-sjakken er det å ta lite risiko, spille med høyt presisjonsnivå over tid, og det å finne mange menneskelige små feller og fallgruver underveis, som setter motstanderen på prøve etter prøve og å objektivt skvise frem seieren på perfekt teknisk spill når stillingen er vunnet på brettet.

Mange har friskmeldt Magnus helt. Jeg velger også å friskmelde Magnus nå selv om det fortsatt er mørke skyer der ute. Noe har nemlig gått noe tapt på denne nedturen, blant annet respekten motstanderne hadde for den fantastiske Magnus – men noe er også vunnet. Det er nemlig noe som heter etterpåklokskap og det å bli klok av den og bli klok av skade – er en av de beste måtene å bli klok på. For da finner en ekte kunnskap og en lærdom sitter i en selv livet ut. En strålende turnering ble det for Magnus og vi gleder oss til fortsettelsen av sjakkåret 2018!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *