Paul Morphy rundt 1858
Verdens mest kjente sjakkparti er trolig ikke det partiet du tror det er. Det udødelige parti eller Det evig grønne parti er i vår tid ikke de mest kjente sjakkpartiene lenger, sies det. Fischer og Kasparovs mesterverker når helt ikke helt opp i en slik kåring. Kanskje må vi til amerikaneren Paul Morphy, og hans mesterverk fra operaen i Paris i 1858, for å finne verdens mest berømte sjakkparti.
For meg er dette et av tidenes aller flotteste sjakkpartier og grunnen er enkel. Partiet viser på en mesterlig måte samspillet mellom taktikk og strategi. Samtidig viser det godt to av sjakkens viktigste momenter. Nemlig kongesikkerhet, eller mangel på sådan, og koordinering av brikkene. Dette er sjakkens alfa og omega. Amerikaneren Paul Morphy var den første som virkelig forsto dette med samspill mellom brikkene. Han fikk ulike brikkekonstellasjoner til å samarbeide så godt – at de gikk opp i en høyere enhet. Et løper/dronningbatteri hos Morphy kunne sammen med et dronningoffer på f3 – samt et sterkt tårn – bety en hel matt-patrulje. Morphy var sjakkens første guddommelige sjakkspiller.
Ja, for de klassiske verdensmestrene i sjakk er for sjakkguder å regne – de har noe helt spesielt over seg og de skaper noe helt nytt. Paul Morphy er nærmest å regne, for en av de klassiske verdensmestrene. De som alle sammen har vist at de var best i sin tid. Statistisk analyse av resultater viser at de var dominant i sin tid, og de tilførte alle tidvis sjakken noe helt nytt, og noen noe helt revolusjonerende nytt. Hos enkelte var det bare snakk om en stille revolusjon, mens det for de aller største spillerne som Capablanca, Botvinnik og Fischer var en stor forandring som fant sted.
Ja, for med Capablanca fikk vi det forfinede – klassiske posisjonsspillet – i sin fulle drakt. Bønder og bondestrukturer ble forstått i sin sanne dybde for første gang i historien, og sammen med kunnskapene fra Morphy – om brikkenes koordinasjon – og prinsipper etter den første verdensmester i sjakk, William Steinitz, oppsto det en mer helhetlig og ren sjakk enn den sjakken vi så før første verdenskrig. Altså før Capablanca sin storhetstid. Det posisjonelle forsvarsspillet var kommet for å bli.
Botvinnik er den store tenkeren, systematikeren og teoretikeren. Han revolusjonerte sjakken ved å innføre elementer som i dag er del av den den russiske sjakkskole. Elementer som det å forberede seg i fellesskap med sekundanter, bryte åpningen ned ved å studere den dypere enn før, og det å begynne å studere midtspillet som en del av åpningene i sjakk. Slik oppsto Botvinnik-varianten i slavisk, og en lang rekke franske varianter, og mye, mye mer. Men slik jeg ser det var Botvinnik sitt største bidrag til sjakken tredelt, for to elementer må vi aldri glemme.
Han bidro til å gi toppsjakken en helhetstenkning rundt spillet der sjakk ble mer en sport og en vitenskap, enn en forfinet konkurransegren der estetikk og kunstnerisk frihet hørte hjemme. For Botvinnik var det kun resultatene som telte. I tillegg bidro Botvinnik i stor grad til å rive ned dogmene som Tarrasch (om den korrekte sjakken) Capablanca (om bondestrukturer) og Nimzowitsch (om ulike læresetninger) ved å postulere at det som fungerer – det fungerer! Han var på sett og vis datamaskinens foregangsmann. Han viste at en del stillinger var fullt ut spillbare, selv om de så estetisk stygge ut, eller selv om alle såkalt logiske sjakkprinsipper ble brutt. Åpninger som kongeindisk, Najdorf med Poisson Pawn, og diverse varianter i slavisk der hvit ofrer en bonde for et sterkt sentrum, grodde frem i kjølvannet av Botvinnik sin tilnærming til sjakken. Han var en stor tenker og en av spillets aller største.
Bobby Fischer tok, slik jeg ser det, tok Botvinnik sitt teoretiske ståsted to nye steg fremover og var med det forut for sin tid. Han var praktikeren som viste at en faktisk må tenke enda mer konkret i sjakk. Steinitz sine tommelfinger-regler og Nimzowitsch sin blokade hadde lite rom i Fischer sitt spill – og i hans sjakk. Fischer likte aktivt spill der ting enten fungerte – eller ikke fungerte. Han stolte på konkrete varianter på et nivå verden tidligere ikke hadde sett maken til og derfor kunne han spille skarpt lenge, for så å gå over i et sluttspill der perfeksjon gjaldt. Spillet var derfor ofte både skarpt, systematisk og skjematisk – på en og samme tid. På et vis liker jeg å tenke at Fischer tok sjakken et steg tilbake i historien, fra Botvinnik til Capablanca, og så to steg frem igjen!
Fischer tilførte sjakken så mange ideer i åpningene som vi fortsatt spiller i dag, og han konkretiserte ting – skapte røde tråder i partiene – gjennom en forståelse av blant annet ubalanse og konkrete byttehandler av fordeler – som andre ikke forsto seg på i samme grad. Han var blant annet den første virkelig store foregangsmannen i Najdorfvarianten, ved at han spilte den på en moderne måte (med e5) og han viste atskarpe varianter, som Poisson Pawn, kunne snu opp ned på en stillingsvurdering. Fischer var stor og der Botvinnik var teoretikeren, analytikeren og strategen, var Fischer praktikeren, helhetstenkeren og den konkrete sjakkspilleren. Han løftet spillet opp både på, og utenfor brettet.
Vi ser spor etter disse storhetene i omtrent alle store partier som spilles i vår tid. For å forstå sjakk – må et menneske også forstå sjakkhistoriens største partier. De mønstrene som disse partiene danner er nemlig grunnlaget, som gjør det mulig å finne kombinatorisk spill på høyt nivå den dag i dag. I dagens første parti skal vi se Paul Morphy spille ned greven av Brunswick og hertugen av Isouard på utsøkt vis. De to spilte sammen i dette partiet som ble spilt under en operaforestilling i Paris. Det var et vennskapsparti spilt i 1858. I dagens nøtt skal vi så se hvordan stormester Movsesian bruker mønstre fra dette kjente partiet til å gjenkjenne et nydelig mattmønster – som han får spilt over brettet i Bundesliga!
Først ser vi Morphy med hvite brikker i det berømte partiet:
Dagens nøtt:
Praktfullt – det følger selvsagt et dronningoffer og matt på d8!