75 år siden Bobby Fischer ble født

Dette praktfulle bildet henger på veggen til Sjakkfantomet til minne om Bobby!
Tegning av Rolf Klaudiussen, Tromsø

I dag er det nøyaktig 75 år siden Bobby Fischer ble født. Tidenes største sjakkspiller, og tidens personlighet innen sjakken, på godt og vondt. Han var en omstridt person på så mange områder i sin tid, men han var den som tok sjakken hjem til vesten igjen etter en lang periode der Sovjet hadde regjert. Egenhendig utfordret han det russiske sjakkhegemoniet – og vant frem ved å feie all motstand av brettet i intersoneturneringen i Palma de Mallorca i 1970 der han var helt suveren. Fischer utdistanserte resten av feltet med 3.5 poeng – og en sterk kar som Vasily Smyslov endte opp hele 5 poeng bak Bobby. Løpet mot verdensmestertittelen var lagt.

Veien til VM-tittelen i 1972

I kandidatmatchene i 1971 levnet Bobby Fischer ingen tvil om hvem som var verdens beste sjakkspiller. Han raste fra Boris Spassky i nyvinningen – elosystemet – til det vanvittige tallet på den tiden – 2785. Han slo kandidaten Mark Taimanov, som kom klart foran sterke folk som Smyslov og Polugaevsky i intersonen, men sifrene 6-0. Dette ble et omen om hva som ville ramme den sovjetiske sjakken. Først sto riktignok toeren fra intersonen og verdens beste sjakkspiller i 1967 for tur – dansken Bent Larsen. Når også Larsen ble feid av brettet med 6-0 fikk verden bakoversveis – var dette mulig? Hva skjer?

Med sigd og hammer torpederte så Fischer de to største slagskipene i sovjetisk sjakk og han gjorde det med stil. Først ble eks-verdensmester Tigran Petrosian senket med sifrene 6.5-2.5 så ble Boris Spassky revet fra hverandre i VM-matchen i 1972- sifrene ble suverene 12.5-8.5 til Bobby. Fischer sto på himmelkuppelen og der skuet han ut over sitt eget Himalaya – som nå var besteget. Men om himmelen var nær – sto helvete skremmende nærme. Resten av Bobby sitt liv ble en kamp mot avgrunnen og var først og fremst preget av den indre kampen hans mot demonene i han selv og en ytre kamp mot myndighetene i USA og det ble en kamp om å få penger til å overleve et langt liv uten velferdsordninger å falle tilbake på.

Verdens viktigste og vanskeligste sjakkfortelling

Historien om Bobby Fischer er sjakken største og viktigste fortelling. Den forteller noe mer enn bare en kamp over sjakkbrettet. Den forteller noe viktig om livet selv, om verdenen vi lever i og om kampen for å overleve. Intet mer og intet mindre. Mens historien om Magnus Carlsen er en solskinnshistorie om en gutt som kun har «en ytre fiende» som skal beseires – nemlig den og de som står i veien for at han skal bli best i verden i sjakk – så har Bobby mange fiendebilder, og bildet rundt han er brokete. Han blir født uten en farsmodell som han kan se opp til – av en mor som sliter både økonomisk og psykisk. Sjakken blir en tilflukt for lille Bobby og en bekreftelse på at han er et geni og han drukner geniet sitt i et dypdykk i denne altoppslukende aktiviteten. Trolig for å få fred til sinns og en bekreftelse på at han er den storheten han ønsker å bli. Stor blir han, men var det verdt prisen?

Paranoid med god grunn

Fischer var eksentrisk alt som ung, smått paranoid hele veien, og det med meget god grunn. Noe sær var han selvsagt også etter å ha vært mye alene og han droppet blant annet ut av High School. Fischer sin mor Regina Wender Fischer var i FBI sitt søkelys tidlig som kommunistvenn og hun ble tidvis overvåket – noe en vet med absolutt sikkerhet i dag da det finnes lange protokoller på henne i FBIs arkiver som er offentliggjort. Fischer visste om dette fra han var barn og han avslørte også moren da hun gikk med han til Dr. Ruben Fine, en av verdens fremste sjakkspillere og psykolog av yrke for å finne ut om det var noe galt med lille Bobby. Etter flere konsultasjoner skjønte Bobby tegninga siden Fine ble mer om mer opptatt av det utenomsjakklige – og da rømte han borgen.

Utsatt for systematisert juks

Også over sjakkbrettet ble Fischer tidlig utsatt for organisert juks og det gjorde ikke den såkalte paranoide siden hans bedre. Sovjeterne rottet seg nemlig sammen i turnering etter turnering og det toppet seg i Curcao 1962 da det endte opp med at de spilte arbeidsbesparende remiser mot andre sovjetere både tidlig og sent – mens de kjempet som helter mot vestens spillere. Fischer raste etter dette og mente at det var kampfiksing på høyt nivå gjennom blant annet et berømt intervju med Sports Illustrated. I skrifter etter det Sovjetiske fallet, som er funnet under Moskva i store arkiver og offentliggjort i bøker i etterkant, kommer det klart frem at Fischer hadde rett. Det var en strategi som lå bak det hele – en strategi som skulle føre til at Bobby forble ute i kulden…

Kjempet mange ensomme kamper

Men Bobby Fischer ville det annerledes. Han kjempet mot sin mor Regina og hennes nykker. Han kjempet for USA vesten og en amerikansk verdensmester, men først og fremst så kjempet han for seg selv i en kaldkrig periode der den amerikanske drømmen sto sterkt i hele vesten. Fischer ble et av de meningsbærende symbolene på helten som lyktes på sin arena ved å stå opp mot overmakten. For å lykkes måtte han nedkjempe imperiet Sovjet av hele sin kraft og av hele sitt hjerte. Han klarte å få slutt på de urettferdige kandidatturneringene og i stedet fikk han utfordret russerne en etter en i kandidatmatcher. Løpet var dermed lagt – og vi vet hvem som gjorde den første månelandingen i sjakk. Det var Bobby Fischer! Det skjedde i 1972 og det ga en slik gjenklang i verden for øvrig at det den dag i dag er den største årsaken til at sjakken er så stor og rik som den er.

Når demonene tok over

Når Fischer ble sterk i troen på seier i VM, og brukte all sin tid og all sin kraft på å vinne frem der – ble han svak i ånden og demonene ble sultne. Hans indre demoner tok rett og slett fyr og de fikk brensel etter seieren i sjakk-VM. Fischer, som tidlig på 60-tallet var oppe om natten og analyserte sjakk med radioen som eneste selskap, var vant med å høre på en kjent predikat fra Church og God. Han messet om gud og hans rike og de eksistensielle tankene kom til Bobby like etter VM-matchen på nytt.

Hva gjør jeg nå? Hvem er jeg? Church of God visste godt hva penger var og de visste hvem Bobby var for han bosatte seg i Pasadena på slutten av 60-tallet på grunn av denne kristne sekten som fikk mer og mer tak i Bobby dess rikere han ble. Igjen ble altså Bobby oppslukt av tankene om gud etter VM i 72 og han gikk igjen inn i et studieopplegg, og en søken etter gud, uten å finne svar. Dermed brøt Bobby med både Church of God en gang for alle og han brøt i bunn og grunn med gud selv, og selv om han var på søken resten av sitt liv – og i intervjuer aldri helt fraskrev tanken om at en gud kunne eksistere, så ble det demonene i seg selv han ble fanget av.

Et indre mørke gir seg utslag i ekstreme ytringer

Kort fortalt opptok mørke, og til dels kaotiske tanker Bobby i tiden som kom etter at han mistet VM-tittelen i sjakk i 1975 – etter at han ikke deltok. I stedet søkte han svar på de store spørsmål og i 1981 fikk han en ny fiende som skulle bli vanskeligere og tøffere å håndtere enn domene i seg selv. I boka «I was tourtured in the Pasadena Jailhouse» beskriver Fischer hvordan han opplevde det å bli fengslet i Pasadena en mørk kveld den 26. mai 1981. Fischer var da ute på en av sine spaserturer, han var som så ofte uflidd og som en verdensborger og bohem – visste kan knapt hvilken tid det var. At det var kveld visste han nok, men at det var tirsdags kveld og hva han egentlig skulle, viste han visstnok ikke, og da ble politiet svært mistenksomme og tok han inn til avhør etter at han ikke hadde kunne gjøre ordentlig rede for seg. Dermed våknet virkelig opportunisten i Bobby Fischer som fikk et hatsforhold til hjemlandet sitt. Senere brøt han både skattelovgivningen i USA og han spyttet på et brev fra presidenten der han ble advart mot å bryte med de amerikanske sanksjonene mot Jugoslavia ved å spille og oppholde seg i landet. Fischer, som i sin tid droppet ut av skolen og som var særs egenrådig, ga blanke. Han trengte virkelig pengene da han var blakk som ei kirkerotte på den tiden, og dermed spilte han mot Spassky og ble 3.35 millioner dollar rikere – men uendelig mye fattigere på det meste annet.

Slutten ble en tragedie

De siste 16 årene av Fischer sitt liv er en tragedie som jeg ikke skal gjenfortelle detaljer fra her. Han ble aldri gal som enkelte har hevdet – men så var han da heller aldri normal og paranoid var han i større eller mindre grad hele livet. Mer dess lenger tiden gikk. Fischer var først og fremst ekstraordinær på så mange områder og hans sjakk vil alltid leve med oss. Hans antisemittisme er likevel det mørkeste kapittelet i Fischer sitt liv og i hans retorikk og trolig bunner den ut i et hat mot seg selv. Et ubevisst oppgjør med de mørke demonene sine. Savnet etter faren, savnet etter normalitet og savnet etter å ikke hele tiden å måtte kjempe.

Gåten Bobby Fischer kan forstås

Slik ser jeg i hvert fall på det hele etter å ha lest side opp og side ned om fenomenet og gåten Bobby Fischer. Fischer var jøde selv, men han manglet en far i oppveksten og moren som altså var av jødisk ætt sviktet og sa aldri hvem farne var. Innerst inne visste han nok likevel at det jødiske geniet Paul Nemenyi var hans biologiske far. Likheten mellom de to var nemlig slående og Nemenyi var ingen hemmelighet. Fischer hadde mange jødiske venner – blant annet Lillienthal og Polgarfamilien – og en av de amerikanske vennene hans dolket han visstnok i ryggen ved å selge vekk eiendelene hans i en garasje i USA etter skattesvik fra Fischer side. Bobby var dermed raka fant i forhold til personlige eiendeler. Dette tilga Fischer aldri denne personen og antisemittismen fikk ny grobunn. Trist, men sant.


Fischer liv var tidvis lyst som sola, men tidvis mørkt som avgrunnen og på slutten av livet var han en plaget mann. Heldigvis får en si – så ble han aldri utlevert til USA – i stedet spilte hans islandske venner et storpolitisk sjakkspill som endte med at lille Island ga mesteren amnesti og han ble gravlagt på den lille Saga-øya langt ute i Atlanterhavet i 2008. Fischer døde nemlig for 10 år siden den 17. januar 2008 – og han ble altså født for nøyaktige 75 år siden akkurat i dag. Dermed ble han symbolsk nok 64 år gammel.

 

 

Dagens parti er Fischer sitt vidunderlige angrepsparti mot Paul Benkø fra 1963:

3 tanker om “75 år siden Bobby Fischer ble født

  1. 19.Tf6 er et nydelig sperretrekk, som hindrer f5, når Ld3 skal aktiveres i angrepet. Tror han hadde tenkt det ut allerede da han spilte 14 0-0 Skulle vært morsomt å vite hvor lang tid han brukte på disse trekkene. Går ut fra at det var automatikk, da dronningtrekkene viser en tydelig plan.

    • Jeg tror ikke han hadde tenkt ut det flotte sperretrekket så tidlig – jeg er faktisk nesten sikker på at han så det først da Benkø spilte De8 for å gjennomføre f5! Det fikk han aldri gjort…

      Fischer har kommentert partiet i My 60 memorable games, der nevner han ingenting om å ha sett sperretrekket tidlig – men slikt var hans kopp med te å se. Uansett et flott trekk å avslutte en fint parti med. Selv synes jeg manøveren Dg3, Dg4, Dh5! er det fineste i partiet – så kontraintuitiv å flytte dama i så mange trekk, men akk så effektivt!

      • Stor kunst å få brikkene til å samarbeide så godt, men jeg er ikke så imponert over 11… gxf5 Synes det strider mot sunn fornuft å åpne g-linja på den måten. Det er sjeldent man kan gjøre 3 slike dronningtrekk på rad, uten å bli forstyrret. Et glimrende angrepsparti, der linjer og diagonaler harmonerte perfekt, og hvor brikkenes potensiale kom til sin fulle rett.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.