Bokanmeldelse: Sjakkgeniene av Atle Grønn og Hans Olav Lahlum

Boka om de 16 verdensmestrene i sjakk har en flott forside med Bobby Fischer
Foto: Forlagets offisielle omslagsbilde

 

Å skrive bok om de 16 sjakkgeniene som har blitt klassiske verdensmestere i sjakk forplikter. Det er den vanskeligste, men kanskje også den mest takknemlige oppgaven innen sjakklitteraturen. Vanskelig fordi det er sjakkens aller største fortellinger dette handler om, men heller ikke lett fordi alle sjakkspillere har et forhold til dem. Mange har også store forventninger og forkunnskaper og de skal jo alle få sin konfekt-bit fra en slik bok. Takknemlig er det fordi det vanskelig kan gå helt galt. Til det er fortellingene for gode i seg selv, kildene er for mange og for rike og enhver sjakkspiller – også forfatterne – har for sterk kobling opp mot temaet.

To superskribenter slår seg sammen og skriver bok

Så når de populære og profilerte sjakkskribentene Atle Grønn og Hans Olav Lahlum inngår et samarbeid om et svært spennende prosjekt og ønsker å gi en bok om denne kongerekka i sjakk – de 16 verdensmestrene og deres undersåtter – til det unge norske sjakkpublikumet i en egen bok – da begir de seg ut på et vann med svært tjukk is. De kan ikke trå igjennom, men likevel kan de falle stygt og slå seg på den glatte isen. Sjansen for det bør i utgangspunktet værer liten for to så kunnskapsrike og kompetente personer som utvilsomt er både seriøse og dyktige i det meste de gjør.

 


Grønn og Lahlum skriver begge godt – hvordan går det når de skriver sammen?
Foto: Facebooksidene til Sjakkgeniene av forlaget Cappelen

Både frykt og forventning til kapittelet om Bobby Fischer

Allikevel er det med en viss uro jeg får boka i posten og det er med en viss uro jeg blar meg fram til kapittelet om Bobby Fischer og smugtitter på hans sene og kompliserte liv. Ser interessant ut! Han er en person som allerede slo mot meg på forsidebildet når jeg åpnet esken fra forlaget, og han er da også det største sjakkgeniet av dem alle – så plassen på boka som blikkfang er vel fortjent. Det var han som egenhendig nedla det russiske sjakkhegemoniet, det var han som viste resten av verden at det var mulig å ta opp kampen med de beste fra øst og nedlegge all motstand og det var han som åpnet vei for sjakkens profesjonalisering og popularisering av sjakk. Vil han krediteres og få sin velfortjente ros i denne boka? Eller blir han bare brukt på forsiden for å selge her undrer jeg meg på vei fra postkassen til Sjakkfantomets hule for å finlese den.

Et klassisk bokomslag og en klassisk sjakkbok

Boka ligger sjeldent godt i hånda og dagen før ville skjebnen ha det slik at jeg mottok en bok om det amerikanske sjakkgeniet Harry Nelson Pillsbury. Han er en av de største, men boka var noe lett i den forstand at den var tynn og virket litt puslete. Grønn og Lahlums bok er alt annet enn tynn – den ligger perfekt i hånda, er fyldig og fin. Det attraktive, klassiske forsideomslaget ligger så tett opp til Åge Sivertsens bok om Magnus Carlsen at en undrer seg på om det blir litt for tett inntil en oppdager at også Tals sagnomsuste bok om hans liv og partier ligner – og det gjør jammen meg også andre sjakkbokomslag. Boka har rett og slett fått et klassisk sjakkbok-utseende – men vil innholdet også gå inn i historien som klassisk?

 


Ser du likheten i motiv og fargevalg?
Montasje av Sjakkfantomet

 

Innholdet: Historien om de største sjakkgeniene som har levd

Boka handler om sjakkhistorien fortalt gjennom en presentasjon av de 16 verdensmestrene som har regjert sjakkens stjernehimmel siden 1886. Morphy får lov til å være med på laget han også som en slags nr. 17 og en rekke tidligere spillere helt tilbake til prest Ruy Lopez nevnes i boka. Det gjør også utfordrerne og konkurrentene til disse 16 i kongerekka og alle VM-utfordrerne og VM-matchene nevnes spesielt. Vi får altså høre om dvergen Steinitz som endte opp med å utfordre Gud etter å ha fått syfilis. Vi får høre om Lasker som diskuterte de store spørsmål med Einstein og spilte bridge for Tysklands landslag, filosoferte og dampet sigaretter og likevel var verdensmester i hele 27 år. Vi får høre om skjørtejegeren Capablanca som skapte feber i Moskva og hodebry for sine motstandere siden han nærmest var uslåelig. Vi får rett og slett servert sjakkens beste og viktigste historier på et sølvfat med mange anekdoter og små-fortellinger ispedd og mange av disse er det aldri skrevet om på norsk eller engelsk før vil jeg tro. Det gjelder da den russiske delen av verdensmester-rekka der Atle bruker mye russisk liternatur og tradisjon som kilder. Boka er bygget opp av tre historiske bolker og når Atle Grønn og Hans Olav Lahlum har slått sine pjalter sammen så slår de hardt fra seg og går grundig til verks. Boka er nemlig på hele 429 sider og ligger således godt i hånda. Et must å ha i bokhylla for alle sjakkelskere og en lettlest bok man kan ha glede av lenge da den har fine referanser bak og et omfattende navneregister.

Grønn skriver om de russiske sjakkgeniene, Lahlum om resten

Jeg kjenner Grønn og Lahlums skriftlige språk relativt godt at det ikke er vanskelig å kjenne igjen hvem som har skrevet hva i grove trekk. Selv der Grønn har skrevet teksten alene – skjønner jeg at det er Lahlums formulering om det «kroniske» som plutselig dukker opp. Der Lahlum har skrevet alene skjønner jeg at det er Grønns formuleringer om Caissa som plutselig dukker opp i teksten. La det likevel være klar: Det er rimelig avgrenset hvem som har skrevet hva – selv om begge forfatterne har vært delaktig i hele boka og står fjellstøtt bak den.

Grønn har i store trekk skrevet kapitlene om de Sovjetrussiske verdensmestrene Botvinnik, Smyslov, Tal, Petrosian, Spassky, Karpov, Kasparov og Kramnik – mens Lahlum står bak tekstene om Steinitz, Lasker, Capablanca, Alekhine, Euwe, Fischer, Anand og Carlsen. Allikevel er det Grønn som får fart på boka i kapittel tre der han innleder med å skrive om Romantikken – leve posisjonsspillet!» ved å skrive om Zuckertort og Steinitz til terningkast 6. Lahlum tar så tydelig over etter hvert og han fortsetter om Steinitz på et høyt nivå. Det gleder meg at Lahlum skriver så lekende lett og godt i passasjene om Steinitz, Lasker, Capablanca, Alekhine og Euwe og her er det et flott fugleperspektiv – som en hauk som ser ned på sjakkhistorien og betrakter begivenhetene med litt distanse – men ikke for mye. Den er tydelig at dette samarbeidet har hentet fram det beste i Lahlum og disse spennende personene og denne interessante tidsepoken dras fram på en god måte. Det er en meget god start på boka og jeg blir begeistret.


Atle Grønn er en særs dyktig forfatter og dette kommer godt frem i boken
Foto: (c) Anna Julia Granberg/Blunderbuss

 

Boka får en treg start…

Starten på boka var for øvrig svak og boka innledes med en rekke klisjer og overbrukte historier som når den starter opp med legenden om vismannen og sjakkens opprinnelse. Denne fine fortellingen blir gjenfortalt på en pinlig svak måte og jeg faller rett og slett litt av lasset i bokas prolog og undrer meg over hva som vil komme. Men så dras jeg inn i boka når vi kommer til Steinitz og Zuckertort og jeg dras ikke helt ut av den før helt mot slutten. Bokas start og slutt er faktisk dens svakeste deler.

Kronologisk fortelling delt i tre deler

Boka er skrevet kronologisk og det at det er to forfattere gjør at få viktige ting er utelatt. Det blir som en flytur med co-pilot. Der den ene piloten gjør feil, retter den andre piloten øyeblikkelig opp fadesen. Allikevel føler jeg at Lahlum utelater noen viktige ting i sine avsnitt om førkrigsverdensmestrene frem til Botvinnik. Jeg undrer meg for eksempel på hvorfor han er så hissig på grøten senere i boka til å fortelle oss den gamle Fischer sine store problemer i lange vendinger – uten å fortelle oss noe om Morphy sine psykiske problemer på slutten av livet? De mørkla hans virke og var sterkt medvirkende til hans tragiske utgang på livet. Det gikk så langt at han mente familiemedlemmer ønsket å forgifte han og han så ondskapsfulle hensikter både i tide og utide og led trolig av både depresjon og vrangforestillinger på slutten av livet. Jeg savner også mer om hvordan folk jobbet inn mot matchene. Det nevnes en del om Euwe, men det kunne vært tatt med mer om hvordan han jobbet inn mot Alekhine-matchen. Det er velkjent at han analyserte Alekhines partier med sekundanter, at han så dro til Wien i to måneder(!) og gikk gjennom Beckers berømte åpningsfiler sammen med folk som Hans Kmoch og Maroczy. Sistnevnte pusset også opp sluttspillet til Euwe. Maroczy var best i verden i årene rundt 1904-1907 og burde også fått en større plass i dette verket. Han er noe ukjent, men var sterk. Verket hadde også tålt mer om Nimzowitsch – som ble Danmarks store sjakklærer – og om Ståhlberg, Sveriges første virkelig store spiller som ble nr. 3 i verden, hadde vært omtalt noe mer. Allikevel er det overveldende hva forfatterne har fått plass til på 429 sider. Det er rett og slett imponerende mye kunnskap samlet mellom to permer.

 


Jeg savnet noen få ord om Nimzowitsch tilknytning til Norden og Danmark
Foto: Wikimedia commons

 

Grønn liker å skape den gode historie – Lahlum liker fakta og de lange linjene

Mens Grønn tidvis går mer i dybden på stoffet – går Lahlum mer i bredden og skriver på en mer lettfattelig og folkelig måte. Med det mener jeg at Lahlum kommer med små drypp fra overflaten, men favner om mye og får utviklingstrekkene frem – mens Grønn graver seg ned i noen dekkende historier av lengre karakter. Forfatterne er altså svært ulike i sin stil og den russiskinteresserte historiefortelleren og språksmeden Atle Grønn streber hele tiden etter å finne gode ord, formuleringer og historier og lykkes stort sett svært godt med dette. Historikeren Lahlum streber mer etter å fortelle den overordnende historien og å gi leseren spissfindige detaljer som han finner interessante. Når Grønn skriver om Spassky – og det berømte sitatet om han at hans første ekteskap var som «ulikefargede løpere» dukker opp – så skjønner vi at Lahlum har vært på ferde. Grønn heller mot det mer sjeldne og sofistikerte og når slik sett de etablerte sjakkspillerne bedre, mens Lahlum drar det hele mer ned på jorda og gjør det mer folkelig for massene. De utfyller dermed hverandre godt og sluttproduktet er det da også klasse over. Problemet med denne måten å skrive på er likevel at mye gjentas og endel drøvtygges flere ganger. Som i kapittelet om Garry Kasparov – en historie jeg følte ble fortalt mer stykkevis og delt enn det som godt var. Allikevel er det hele veien et godt driv i teksten, den er hele veien interessant og dette er utvilsomt en bok du vil like og anbefale dine venner.

Den jødiske intelligentsiaen betydning for sjakkens utvikling…

Lahlum forstår sjakkhistorien fra dets begynnelse og opp til vår tid på det mest grunnleggende nivået og på et mer overordnende plan. Dermed er teksten kunnskapsrik, full av detaljer og den har blitt vellykket. Han er særdeles god til å trekke paralleller, sammenligne og forklare ting med et stadig tilbakeblikk på historiens gang, og på det som framtiden vil bringe. Det er også en fryd hvordan spesielt Lahlum slår ihjel en del myter i denne boka, og hvordan forfatterne våger å legge seg over i venstre fil og så snakke om jødisk påvirkning innen sjakken. Den er nemlig stor og når Grønn senere snakker om intelligentsiaen i St. Petersburg og Moskva så skjønner vi at det var slike forhold også i byer som Praha, Wien og Berlin og at det hadde stor innvirkning på sjakkhistorien og at det var det sosio-kulturelle som er den viktigste årsaken til at jødiske sjakkspillere er sterkt overrepresentert i kongerekka. Atle snakker drivende godt, naturlig og respektfullt om dette, slik at det faller seg helt naturlig og er en fryd for øyet å se.

Perioden fra 1886 – 1946 er strålende skrevet

Lahlum fører altså hovedpennen i første del og selv om han nok gir Steinitz en for stor ære for utviklingen av posisjonsspillet – så er analysene og vurderingene utvilsomt gode og det er et absolutt pedagogisk poeng å ikke trekke inn et for stort persongalleri. Jeg savner likevel en ting i denne boka og det er en gjennomgangsmelodi at akkurat denne tingen er utelatt. Newtons og Kasparovs store poeng – at kjemper står på skuldrene til hverandre gjennom historiens gang er kanskje en selvfølge for mange – men dette burde nok kommet klarere fram. At romantikken ikke gikk over i den moderne sjakken sånn helt uten videre og bare ved hjelp av Steinitz. At giganter som Howard Stauton og den engelske sjakkskole – samt Louis Paulsen og starten på den klassiske sjakkskole også var sterke bidragsytere og banebrytende på sin måte. Det blir kanskje også gitt et litt for stort inntrykk av at de 16 geniene har staket ut sjakkhistoriens gang med noen få utvalgte medhjelpere – og slik er det jo ikke. I forlengelsen av dette kunne en som nevnt tidligere drøftet Nimzowitsch og læremestre og deres arv noe tyngre. Når Lahlum skriver på side 22 om perioden frem til 2. verdenskrig, skriver han at: «Norden hadde ingen spillere helt i verdenstoppen, men både Danmark og Sverige hadde fått konkurransedyktige landslag på 1920- og 30-tallet.» Her føler jeg han bommer litt. En Nimzowitsch, som var dansk god som noen i årene 1923-35, spilte på det høyeste nivået og Danmark tok sølv i sjakk-OL i 1927 og Sverige sølv i 1935 og bronse i 1933. Dette er ikke nevnt.

Alt i alt synes jeg at første del av boka fram til 1946 er strålende. Den er kunnskapsrik og tidvis drivende godt skrevet og med en stor detaljrikdom og med mange gode beskrivelser av spillernes egen tid. Verdensmestrene må nemlig først og fremst forstås ut fra sin tid, og ikke ute fra den moderne sjakkens avanserte spill og vår tids spesielle politiske klima. Dette klarer Lahlum godt og under tvil gir jeg første del av boka terningkast 6. Jeg koste meg virkelig med de fem første verdensmestrene.

 


Ingen sjakkspillende forfattere i Norge selger like godt som Hans Olav Lahlum
Foto: (c) Agnete Brun

 

Bokas høydepunkt er kapitlene om de russiske mestre fra Botvinnik til Spassky

Så tar Grønn over førersetet og Lahlum er co-pilot og det merker en straks. Boka får et lite løft på fortellersiden all den tid de små gode historiene blir bærebjelke og språket forandres til tidvis poesi. Allikevel forsvinner også noe i prosessen – nemlig det Lahlumske overblikket og noe av det helhetlig. Herren gir og herren tar. Midtdelen om den kalde krigen er meget god og i særdeleshet så er passasjen om Botvinnik, Tal, Smyslov, Petrosian og Spassky en fryd å lese. Ja, delene om Botvinnik og Tal er ikke terningkast 6 lenger – det er rett og slett et langt og elegant stilhopp med karakteren fem ganger 20 i stil. Det er Weltklasse med stor innlevelse når Atle boltrer seg i språkets hage rundt særlig patriarken Botvinnik og levemannen Mikhail Tal som blir skildret med respekt og kjærlighet mellom linjene – og hans lidenskap for både det særegne russiske og for sjakken siver igjennom og vi får også de mørke sidene av disse spillernes karakter. Dette er god lesning og du blir sugd inn i historien og tatt med på en tur som både er godt skrevet og svært interessant. Jeg koste meg.

Dessverre faller nivået noe på slutten av kapittelet om Boris Spassky. Der utelates det f.eks. svært viktige detaljer om hans flukt fra Paris til Moskva – og om forholdet til hans franske kone som er spennende å høre om. Du føler på en måte at noe av nerven i boka forsvinner i denne fasen og jeg spør meg om siste del er et hastverksoppdrag? Det lidenskapelige haukeblikket som en god historiker og en god historieforteller skal ha forsvinner og inn kommer en mer pragmatisk skildring som forteller noe mer trivielt fra vår tid. Dette er nok klassisk. Det er lettere å ha full oversikt og fortelle noe om en tid som har vært – enn om noe fra en tid som fortsatt pågår. Spassky er den første av verdensmestrene i boka som fortsatt lever den dag i dag og historien om han er dermed ikke ferdigskrevet.

Myter og konspirasjonsteorier

Mens Lahlum er meget god på å knuse myter, finne substansen i ting og fjerne det uvesentlige fra det vesentlige i tidsperioden fra 1886-1946 – så er Grønn en slugger på å ta inn over seg konspirasjonsteorier og skille de som har en viss sannsynlighet fra de som er usannsynlige. Dette er en klar styrke ved boka. Det at forfatterne våger å ta opp spørsmålet om jødisk innflytelse, om myter som knuses og om konspirasjoner (som sjakken utvilsomt har hatt mange av!) er både gledelig, litt overraskende og meget bra! Dette er altså en av bokas store styrker i tillegg til det fine overblikket og de gode historiene som de to første etappene innehar. Det aller beste ved boka er likevel all kunnskapen som deles – kunnskapsmengden er enorm og jeg tror ikke mange forstår hvilken ekstremkunnskap disse to har om sjakkhistorien. Til det er historien for innviklet med for mange detaljer.

 


Mikhail Botvinnik er det knyttet en rekke konspirasjonsteorier rundt
Foto: Wikipedia Commons  |  Harry Pot – Dutch National Archives, The Hague

Kapitlet om Fischer klarer ikke å skape den magien og storheten det bør ha

Mens Lahlum avsluttet kapittelet on a high note om Alekhines død og ga stafettpinnen videre til Atle der, så var Grønns svakeste del så langt altså sluttdelen om Spassky. Men svak og svak fru Monsen – ville vel gitt helheten om Spassky terningkast 5. Det samme vil jeg definitivt ikke gitt delen om Bobby Fischer og grunnen er flerdelt. Tidvis skriver Lahlum drivende godt om Bobby. Det er både stor detaljrikdom og innsikt i Fischer sine mentale utfordringer på en relativt respektfull måte. Hans paranoide trekk, hans forfall og hans fall var en del av Fischers livsløp og må også med. Men det er noe som skurrer. Dette noe er tre ting for meg. Mens alle de første 10 delene – om Morphy og frem til Fischer – så er det skrevet med både innlevelse og pasjon. Samtidig er det en fin distanse til stoffet og respekt til enkeltmenneskene. Nå forsvinner derimot både noe av kjærligheten til stoffet og respekten for spilleren. Du merker det alt på innledningen der overskriften til kapittelet er det lett aggressivt: «Jeg representerer bare Bobby Fischer!». Videre kommer det fram i valg av ingress – der Fischer fremstilles på sine gamle dager da han ikke spilte sjakk – som en boms og en taper iført en slitt vinterfrakk, skjeggete og overvektig. Dette er altså dette inntrykket Lahlum ønsker å gi oss som førsteinntrykk av tidens største sjakkspiller og av mannen som profesjonaliserte toppsjakken og gjorde den populær over hele verden. Jeg undres.

All forklaring må vike, beskrivelse må komme i dets sted

Wittgenstein skal ha sagt noe slikt som: «All forklaring må vike, beskrivelse må komme i dets sted». Boka ville tjent stort på mindre formanende forklaringer og færre føringer om Fischer. Det kunne også med fordel vært færre ord med negativ klangbunn og litt mer positive ord om hans opptur og hans erobringer. En mindre bevisst nedsnakking av denne sjakkens kjempe hadde rett og slett gjort seg. Når Lahlum skriver om Fischers ord: «Barn som savner sine foreldre i oppveksten, blir forvandlet til ulver» – at «bemerker han i en av sine ganske få gode kommentarer om andre ting enn sjakk.» går det litt over streken for meg rett og slett. At Fischer nesten ikke sa noe fornuftig om andre ting enn sjakk faller på sin egen urimelighet. Lahlum ville hatt helt rett dersom han føyde til etter Fischer ord at Bobby også sa mye som var det reneste sludder og vås – men er slikt egentlig nødvendig når det kommer klart frem senere i teksten?


På veggen hos Sjakkfantomet henger en kunstertegning av den unge Bobby
Tegning av Rolf Klaudiussen basert på et kjent foto som også er brukt i boka

 

Århundrets sjakkparti, 11/11 i det amerikanske mesterskap og verdensener i sjakk

Når vi kommer til århundrets parti mot Donald Byrne i 1956 og forfatteren skriver «I et parti som (noe overdrevent) omtales som århundrets parti» – er jeg alt lei. Lei av å få kommentarer som «(noe overdrevent)» og andre viderverdigheter fra forfatteren om hvordan ting skal fortolkes og skal være. Dette inntrykket fortsetter når Fischer storhet ikke tas høyde for på sidene som kommer. Fischer var utvilsomt verdens beste sjakkspiller fra 1964 til 1972. Hans 11 av 11 i det amerikanske mesterskapet omtales – men det Lahlumske overblikket har alt forsvunnet i det kjærligheten til hovedpersonen fullstendig er død eller kanskje aldri har oppstått. Respekten for Fischer sine resultater, hans spill og hans storhet er ikke slik den bør være for en som skriver om tidenes største sjakkspiller. Sannheten er den at Bobby Fischer hadde over 72% score i sin karriere. At han vant rubbel og bit fra desember 1962 frem til VM-kampen i 1972 var over med unntak av Capablanca Memorial og Piatigorsky Cup 1966. I en tiårsperiode var Fischer kongen i sjakkverdenen og alle visste det – selv verdensmestrene Botvinnik, Smyslov, Tal, Petrosian og Spassky var fascinert. Fra 1964 til 1972 var han trolig best i verden i hele perioden med god margin. Dette påviser analyser av resultatene hans og dataanalyser av partiene gjort i moderne tid. Dessverre velger Lahlum ved hjelp av synsing å sette seg over dette og skriver at Fischer var best fra 1968-72. Det blir i min bok helt feil.

Fin avslutning om en vanskelig periode i Fischers liv

Noe skjer likevel fra 1968 og fremover. Respekten arbeider seg oppover i bokas tekst og nedlatenheten forsvinner mer og mer i takt med Fischer ufordragelighet som ikke fortjener noe mer enn det boka gir han her. Lahlum får en større distanse til det han skriver og han viser stor kunnskap om Fischer helt fra 1972 og frem til hans død i 2008. Det som skrives her er bra og viktig. Det er selvsagt mye jeg er uenig i rent faglig om Fischer som sådan – for eksempel at Fischer var en taktiker og at et typisk eksempel på hvordan han vant VM-matchen i 1972 er hans 27…Lxa4! i 5. matchparti. Det er også mye som utelates – som det magiske 6. matchpartiet og det eventyrlige 13. matchpartiet – som har slik posisjonell og strategisk dybde (det 6.) og slik kompleksitet og kampånd over seg (det 13.) at verden knapt har sett maken. Dette klarer dessverre ikke forfatteren å kommunisere selv om det er viktig for forståelsen av matchen og av Fischer som sjakkspiller. Fischer spillestil var konkret, og han dyrket det rene og ga oss en mengde strategisk mesterverk med en klar linje – en slags «rød tråd» gjennom spillet – som verden knapt hadde sett maken til siden Capablancas dager. I boken blir spillestilen skildret på en noe underlig måte i stedet og her mener jeg at forfatterne burde samkjørt seg bedre i metodikken sin. Også Lahlum burde brukt Kasparov og Carlsen sine svært gode skildringer av verdensmestrenes spillestil og spill – slik Atle Grønn stort sett velger å gjøre det i sine tekster i denne boka.

Men fra ca. 1968 og helt til 2008 hever igjen nivået seg betraktelig etter at første del om Fischer får terningkast 2. Først og fremst gjenvinner forfatteren bakkekontrollen, overblikket og får mer distanse til stoffet og færre egne innspill. Forfatterne har utvilsomt lest en rekke biografier om Fischer og satt seg meget godt inn i materien og forstått bokens hovedfokus – det å sette leseren inn i kontakt med kunnskapen om de 16 verdensmestrene i sjakk – den holdes ved like. Allikevel var kapittelet om Bobby Fischer hittil bokas klart svakeste ledd – terningkast 3 totalt selv om slutten tidvis var god. Grunnen er rett og slett at historien om Bobby Fischer må gjenfortelles med en viss respekt, en viss kjærlighet til hovedpersonen og ikke minst fortjener sjakkens største fortelling en viss dramaturgi og forståelse av det store i denne fortellingen. Dette er tross alt sjakkens viktigste og største fortelling vi snakker om. Du kan ikke distansere deg helt – du kan ikke være nøytral og du kan i hvert fall ikke være fordømmende hele veien. I så fall vil du bli motsagt. Fortellingen hadde fortjent en helt annen oppbygning, en annen dramaturgi og en helt annen nærhet til stoffet.

 


Her ser du Fischers forfrosne grav vinteren 2015 da jeg tok min pilgrimsferd
Foto: Sjakkfantomet

Grønn leverer om Karpov og Kasparov – men ikke på samme høye nivå som før

Grønn tar over i kapittelet om Karpov og leverer igjen. Det er spennende, det er kunnskapsrikt og selv om det skinner igjennom at han ikke har den samme respekten og interessen for Karpov som for hans russiske forgjengere – og heller ikke den samme distansen og klokskapen – så skriver han godt og jeg dras med inn i boka igjen. Første del av fortellingen om Kasparov er også lystig lesning og meget interessant. Men når vi kommer til 1991 og den kalde krigen tar slutt med Sovjetunionens oppløsning faller også boka fra hverandre – i hver fall for meg. Både delen om Karpov og delen om Kasparov frem til 1991 ville fått et topp terningkast fra meg om den var mindre fragmentert og mer down to The point og kronlogisk. Men slik disse kapitelene fremstår blir det terningkast 4-5 for denne delen. Atles nesegruse beundring for Kasparovs intelligens (som Der Spiegel målte til 135 på en svært omfattende test på slutten av 80-tallet selv om testresultatet ikke nevnes) kunne nok nedtones med fordel selv om ydmykhet og respekt er en fin ting til sin tid. Uansett har Atle en ekstremkunnskap som få andre vestlige skribenter besitter om temaet russisk sjakk – og satt i et vestlig perspektiv er det altså «verdensklasse» over svært mye av det Atle leverer i denne boka fra 1946-1991, men der skjer det noe… Den videre fortellingen blir nemlig mer fragmentert og oppstykket og mindre kronologisk og sammenhengende enn det som godt er og dermed mister vi litt fotfeste i forhold til fortellingene om Karpov og Kasparov. Forfatterne klarer ikke helt å holde hverken interessen min ved like, eller finne den røde tråden de har holdt gjennom de første 300 sidene når vi kommer til et nytt sjakklig og geopolitisk landskap rundt 1990 på side 297.

Historien om Kasparovs karriere får ikke den flyten vi forventer

En av sjakkens flotteste fortellinger – om Garry Kasparov – blir dermed stykket opp. Ting som storpolitikk, sjakkpolitikk, datasjakk og ikke minst om FIDE-verdensmesterskapene kommer i for tung grad inn i teksten og forkludrer helheten, forståelsen og dermed også lesegleden. Det hele blir rett og slett litt rotete når forfatterne både gjentar seg selv og kommer med informasjon både et sted og et annet sted om det samme – uten å dra en helhetlig linje slik Lahlum tidlig i boka var så god på.

 


En selvsikker Kasparov anno 2007 – fortellingen hans er litt brokete fortalt
Foto: Wikimedia Commons  |  (c) S.M.S.I., Inc. – Owen Williams, The Kasparov Agency

Gode terningkast til kapitlene om Anand og Kramnik

Kapitlene om Anand og Kramnik står seg til terningkast 4-5 – også her er teksten noe fragmentert og ting gjentas. Feil sniker seg også inn i teksten i større grad i siste del av boken enn i første del. I første del irriterte jeg meg kun over småting som at Barbra Streisand ble plassert i samme klasse som Fischer på videregående – der gikk hun ikke, og at Ruben Fine ble til psykiater i stedet for psykolog og ikke nevnes i det hele tatt i samme åndedrag som VM-turneringen i 1948 nevnes. Han var som kjent tildelt en plass der som han ikke benyttet. Hvorfor? Dette er likevel bagateller mot at det plutselig trekkes inn enn VM-match i 2007 som aldri fant sted. På side 301 står det å lese om VM i 2006: «Kramnik vant til slutt kampen, men mistet alt året etter tittelen gjennom et udiskutabelt tap i en VM-match mot indiske…». Det ble ikke spilt en VM-match i 2007 (men en VM-turnering) og først i 2008 kom matchen mellom Kramnik og Anand i Bonn. Dette oppklares dog senere i boka og det er godt at det er en co-pilot i denne boka til enhver tid. På samme måte tar Atle inn Ståhlberg og Nimzowitsch i varmen tidligere i boka – de var utelatt der de falt seg naturlig inn – og helheten er dermed likevel god.

Så kommer bokas klimaks, eller?

Så kommer vi til slutten av boka – det vi alle har ventet på. Den store finalen! Historien om gullgutten fra Lommedalen! Men for en nedtur det ble… Historien om Magnus fortelles helt uten innlevelse, helt uten dramaturgi og helt uten den kjærligheten til stoffet og den entusiasmen som jeg trodde Lahlum hadde for Magnus. Men intet tre vokser som kjent inn i himmelen og en kan vel ikke være blant landets mest suksessrike forfattere innen krimsjangeren, en ofte brukt TV-personlighet, en kjent historiker og samtidig også være landets viktigste Magnus-kjenner. Så det siste er han definitivt ikke. Han mister rett og slett det gode overblikket en må ha i detaljene om Magnus og i stedet for å tegne et bilde av en spennende ung mann med mange fasetter – får vi en ensartet og vellykket ung mann uten sine mørke sider. Distansen til stoffet i tid er kanskje for kort? Vi får nemlig ikke noe overblikk. Vi får ikke vite at Magnus sommeren 2006 havner over det magiske 2700 for en kort tid da han slår John Nunn i Amsterdam. Vi får ikke vite at hans første turnering på toppnivå er Tals minneturnering i Moskva, vi får ikke at hans første superturneringsserier kom i Biel 2007 som 16-åring og vi vår ikke vite om hans vidunderlige seier mot Anand i Linares 2009 som var en milepæl i karrièren og et forvarsel på det som skulle komme.

 


Anand og Kramnik under Sinquefield Cup for noen år siden
Foto: Lennart Ootes | De offisielle Twitter-sidene til Grand Chess Tour

Magnus Carlsen presenteres kun fra solskinnssiden

I stedet får vi vite at bomben om at Kasparov var hans trener kom etter Nanjing 2009 – sannheten er at bomben falt i god tid før turneringen og at spillerne derfor var livredde Magnus. Som Topalov og Leko som var redd for å spille mot monsteret Magnus & Kasparov! Magnus valgte jo skotsk mot Leko og Peter Leko har i ettertid fortalt hvor tøft det var å møte dette tospannet. Vi får heller ikke vite noe om Magnus sin mørke sider i livet. Ikke om mobbingen på skolen. Ikke om gutten som faktisk slet med nervene i både London 2013 og som skalv da han spilte mot Anand og nesten hadde gitt opp mot Karjakin. Ikke om demonene som gjensøker han slik vi fikk høre om i filmen om Magnus og vi får heller ikke høre noe om Espen og Henrik sin sleipe taktikk og grunngivelse for at Magnus trakk seg fra VM-syklusen og den virkelige grunnen til at Magnus trakk seg der. Ei heller får vi høre at Magnus aldri gjennomførte sin eksamen på NTG og fikk sine papirer på det og vi får ikke innblikk i om det har vært noen kvinner med på veien. Nei, det er glansbildeversjonen vi får – fortalt litt haltende og skjelvent – uten glimt i øyet og uten den detaljrikdommen vi elsker.

Fortellingen fortjener en slik detaljrikdom – den fortjener kun det beste. De kunne fortalt mer om det fantastiske året Magnus reiste rundt i Europa som 12-13-åring? Når fortellingen om Magnus havarerer slik den faktisk gjør gir jeg denne passasjen terningkast 3 under tvil. Dermed får boka en flau slutt som den ikke fortjener. Jeg var faktisk 90% sikker på at dette var en klokkeren 6’er da jeg leste om Tal og kloa hans som tente opp sigaretter til motstanderne, jeg ble rørt til tårer nok en gang når jeg så for meg den lidelsen han måtte igjennom i livet sitt, men det livsmotet han allikevel utviste. Fortellingene om Bobby Fischer, Magnus Carlsen og Garry Kasparov er tre moderne fortellingen og de er noen av de største i sjakkhistorie. Tre av tidenes største sjakkspillere med helt unike karrierer og historier der Bobby Fischer sin allikevel er i særklasse den viktigste og største. Når disse historiene ikke fortelles på en god måte – med den lidenskapen, innlevelsen og det engasjementet de fortjener så faller hele bokprosjektet ned minst ett hakk totalt. Fra Weltklasse & Champions league-nivå til et ordinært Premier League-nivå. Ikke verst det heller – men lenge så det jo så lyst ut og vi streber vel alle etter perfeksjon.

Ja, for starten på boka – de første 300 sidene var helt rå og en leseropplevelse uten like. Dessverre leverte ikke de siste 100 sidene – det som skulle avsluttes med et klimaks om Magnus Carlsen og skape den store fortellingen fra Norge om sjakkens mestre forsvant. Synd.

 


Magnus – her under London Chess Classic 2012 – ble skuffende lesning
Foto:© Ray Morris-Hill | http://raymorris-hill.smugmug.com

 

Om kildehenvisning og mangel på internett-ressurser

Kildehenvisningene bak oppleves ellers som noe mangelfulle. Internett-ressurser er svært viktige i vår tid og svært viktige kilder der er utelatt når mange viktige sider som må være brukt opptil flere ganger – ikke nevnes. Dette er synd. At Sjakkfantomet ikke er kilde til Magnus fant jeg først litt sårt og smålig – men det får så være og kanskje er det slik at forfatterne ikke oppdaterer kunnskapen sin om Magnus og dagens verdens-elite akkurat der – det er helt saklig. Verre er det om det er riktig at et nettsted som Chessmetrics ikke nevnes noe sted med en nettadresse da forfatterne må ha hatt stor glede av dette nettstedet og steder som Olimpbase, Wikipedia, Chessgames og Chessbase er også ressurser med viktige sjakkinformasjon som alle skribenter jeg kjenner bruker. Det virker som om kun et svært begrenset antall nettsider er tatt inn i varmen i kilderegisteret, men perifere bøker er tatt med. Dette er selvsagt ikke riktig og en stor ulempe for de som vil gå forfatterne etter i sømmene og for de som ønsker mer informasjon om de nevnte sjakkgeniene. Uansett har forfatterne ekstremt mange kilder, de har et flott avsnitt med info kalt «Sjakk-VM i navn og tall 1986-2018» på slutten av boka og de har totalt sett tatt med mye bra – selv om Bobby Fischer nok ble stormester 10 år tidligere enn angitt i denne bokas index…

Boka har en imponerende kunnskap i seg og har et svært godt språk og er et strålende verk i seg selv. Det er litt vel mye sladder der etter min smak, og selv om jeg nå vet at Robert Hübner er homofil, at Kasparov fikk et barn utenom ekteskap på 80-tallet og at Spassky er antisemitt – så føler jeg at jeg ikke ble så veldig mye mer opplyst på akkurat den kunnskapen -selv om det er greit at det siste kom fram et sted. Boka har også flotte bilder og særlig den russiske fotografen Boris Dolmatovsky sine blinkskudd som drar helhetsinntrykket opp. Diagrammer spriter også opp boka og den har i tillegg poetiske sitater som Botvinniks «Litteraturen tok synet mitt, men reddet sjelen» og mange språklige godbiter fra Grønn som alene er godt nok til å kjøpe den.

 


Superfotograf Boris Dolmatovsky i aksjon, han brukes flittig i bokens billedgalleri
Foto: Wikimedia commons | Andreas Kontokanis from Piraeus, Greece

Konklusjon:

Å skrive den største historien fra sjakkens rike – boka om selveste kongerekka – er på en og samme tid en av de vanskeligste og en av de mest takknemlige oppgavene en sjakkskribent kan få. Det er skrevet hundrevis av slike bøker på ulike språk tidligere, og denne boka har trolig ikke så mye nytt å tilføye isolert sett – men i totalitet på et vestlig språk – er det mye snadder i boka og den en utvilsomt en kjærkommen tilvekst til den magre norske sjakklitteraturen. I forhold til Brekke & Heiestad sitt klassiske verk på norsk fra 1986 om verdensmesterene i sjakk – en bok som holder norsk elitenivå – så er vi i store deler av boka til Grønn og Lahlum oppe på et stormesternivå. Det er var en sann glede å la historiker Hans Olav Lahlum ta meg med på reise gjennom sjakken rike og sjakkens historie fra starten og frem til VM i 1886. En like fin reise fikk jeg fra Steinitz til Euwe og jeg likte særlig godt når forfatterne tross alt slo ihjel myter underveis – og tilbakeviste påstander som ikke har fotfeste i virkeligheten. Dessverre klarte ikke forfatterne i kapitelene om Fischer og Magnus å ha den samme distansen, lidenskapen og forståelsen til stoffet som et «stormesternivå» krever og ikke det samme skyhøye nivået som i førkrigsperioden og frem til 1969 der de utvilsomt var på superstormesternivå. Det er da også en kjent sak at det er vanskeligere å skrive om vår tid – enn om noe historisk som skjedde for lenge siden.

Delen om de russiske verdensmesterne fra Botvinnik i 1948 til Spassky og hans matchseier i 1969 er aldeles strålende og er skrevet med den innlevelsen jeg forventer av Grønn. Her snakker vi om stor lidenskap og hallelujastemning. Jeg lærte dessuten mye nytt, koste meg stort og skjønte mange nye sammenhenger som jeg ikke har innsett tidligere. Selvsagt er jeg ikke enig i ett og alt – men hvem er vel det`99.9% av de som leser denne teksten skjønner ikke hva superstormesternivå betyr – ei heller hva det kreves for å skrive på et slikt nivå. Altså 2600+. Min gode venn Jan S. Berglund bruker å si til meg hvis jeg har overprestert og skrevet noe bra hos Sjakkfantomet at «du skriver på 2400-nivå på bloggen din» når han vil rose meg. Slikt er fra en sjakkspiller ment som hedersord til en annen, så krevende er et slikt nivå og 2600 er enda mer uoppnåelig for de fleste. Så misforstå meg rett når jeg er kritisk til slutten av boka. Når en legger lista på 2.30 og hopper 2.10 så ser det rett og slett litt stusslig ut. Slik er det bare.

Samarbeidet mellom de to tror jeg stort sett har fungert brillefint, men her vil jeg komme med et tips. Samkjør dere bedre i forhold til metodikk i neste prosjekt. Ja, for vi vil ha mer! Atle Grønn er flink til å bruke resurser som Kasparovs bøker, Chessmetrics og statistikk fra Chessbase. Lahlum velger i stedet å stole på egen dømmekraft i alt for stor grad – og dette skjemmer noen av hans «analyser».

Allikevel er det et overveldende overblikk og en grenseløs kunnskap forfatterne har om sjakkens historie generelt og om kongerekka spesielt. Jeg er imponert over boka og jeg var heftig begeistret over de første 297 sidene. Jeg var ikke fullt så glad i de siste 100 – måtte det bare ha vart hele veien ut. Det gjorde det ikke, selv om det også var mye kunnskap her og tidvis var god lesning. Særlig delen om Fischer fra 1972 til 2008 var tidvis god – det samme var teksten om Karpov og om Kasparov frem til 1987.

 


Chessmetrics er en fantastisk ressursside som er brukt i boka
Skjermdump fra Chessmetrics.com

Oppsummering:

Summa Summarum er dette kanskje den beste norske sjakkboken jeg har lest i konkurranse med Andre Bjerkes Spillet i mitt liv og Atle Grønns sjakken eller livet. Den er lang og den har en høy kompleksitetsgrad. Skulle jeg endt opp askefast på en flyplass i Vladivostok- ville jeg faktisk heller valgt denne boka enn Grønn sin «Sjakken eller livet» eller for den saks skyld Øystein Brekke sin Norske sjakktrekk – selv om disse to bøkene fikk terningkast 6 her hos Sjakkfantomet. Et like høyt terningkast får ikke Sjakkgenier av meg og grunnen er enkel: Vanskelighetsgraden ble for stor til slutt med å skrive om den nære tidsepoken. For en bok som dette, som gaper så høyt er det en nedtur å ikke avslutte boka on a high note og forfatterne får ikke de storslåtte fortellingene om Fischer, Kasparov og Magnus sine liv til å sitte. Kanskje er ikke historien om Magnus så stor som fortellingene om Alekhine, Botvinnik og Tal riktig enda – men Fischer sin er definitivt det. De tre nevnte fortellingene blir for hverdagslige rett og slett og tidvis for banale slik de fortelles. Det virkelige storslåtte eventyret til Magnus Carlsen finner jeg ikke i denne boka – kanskje er den ikke der for deg heller. Ei heller finner jeg gleden ved å ha en norsk verdensmester i denne boka. En av historiens beste fortellinger – den om Bobby Fischer sin klatring opp sjakkens Himalaya og hans fall ned i livets sanne helvete etter triumfen i 1972 er filmatisert en rekke ganger og har skapt bølger i to generasjoner etter hans seier i Reykjavik. Dette er da også sjakkens store fortelling og den er svakt fortalt. Vi møter altså en boms i starten av fortellingen og ender opp med å høre om en paranoid fyr og et kors av tre i Reykjavik uten helt å forstå ringvirkningene av alt og storheten som historien bør by på. Når så historiene om Karpov og Kasparov tidvis er fragmentert, så ender jeg nesten opp på et sterkt terningkast 4 for boka til Grønn og Lahlum. Allikevel er 300 sider mye og de var også drivende gode – dette drar opp helhetsinntrykket til et klart terningkast 5.

Jeg kan på tross av slutten varmt anbefale denne boka til alle mine sjakkvenner og de første 300 sidene er verdt prisen av hele boka alene – husk det. Det er et storslått verk er det er tidvis virkelig imponerende skrevet med høy kvalitet på det meste som leveres.

 


Boka Sjakkgeniene får du kjøpt for 350 kr hos mange bokhandlere

 

Terningkast 5

 

Aktuelle lenker:

28 tanker om “Bokanmeldelse: Sjakkgeniene av Atle Grønn og Hans Olav Lahlum

  1. Jeg er egentlig ikke overrasket over at forfatterne (og kanskje særlig Lahlum) har en respektløs og nedsettende tone overfor Fischer, da han ofte har vært omtalt slik på TV. Mannens sannsynlige sykdomshistorie gjør at man heller burde fokusert på det sjakklige enn alle hans uttalelser om ikke-sjakklige forhold. For på brettet var han en gigant som alene banket Sovjetimperiet. KBG v. Fischer er en fantastisk bok. Er den på litteraturlista, forresten?

    • Regner med du mener Russians vs. Fischer som like gjerne kunne hete KGB vs. Fischer 😉 Nei, endel viktige bøker om Fischer var ikke med blant kildene.

      Det forundret meg litt at ikke Thør Støre sin klassiker: «Århundrets Sjakkamp var med» og ei heller Bobby Fischers vei til VM av Jens Enevoldsen da begge finnes på norsk.

      Men som du er inne på er det en stor styrke for forståelsen av Fischer og hans anklager om juks å lese boka om Russians vs. Fischer. Der kommer det frem sannheter som har ligget skjult i hvelvene under Moskva…

    • En faktaopplysning: Vi har brukt og oppført boka: «The KGB Plays
      Chess: The Soviet Secret Police and the Fight for the World Chess Crown». Og vi gir Fischer helt rett i anklagene mot sovjeterne, feks når vi omtaler Petrosjans vei til VM-tronen i 1963.

      • Det gjør dere Atle og jeg berømmer også deres myteknusing og deres innlemmelse av konspirasjonsteorier i boka. Dette var en av årsakene til akkurat det. Men når dere gir Fischer rett, gir dere ikke som kilde nevnte bok og dere nevner ikke noe om at KGB-arkivene nå er åpnet så vidt jeg kan se. I stedet nevner dere noe Sosonko, Korchnoi og Timman har sagt tror jeg.

        Uansett tror jeg heller ikke Støre sin bok eller Enevoldsens bok hadde styrket teksten nevneverdig – men kanskje ville det Enevoldsens bok passet som en oppfølger for å forstå Fischer for noen av leserne.

        • Jeg så ikke dine meldinger, Sven, da jeg skrev mine svar. Av hensyn til leserne oppgir vi lite kilder underveis i lesningen. Det er en avveining, men jeg tror en så tykk bok hadde blitt for tung hvis vi skulle referere til kildene hele veien.

      • Og Hans Olav har brukt og oppført: «Bobby Fischer Goes to War. How a Lone American Star Defeated the
        Soviet Chess Machine» samt en bok av Soltis som også behandler dette temaet. Vi har den lengste litteraturlista jeg kan huske å ha sett i en sjakkbok, men det finnes enda mange kilder man kunne bruke. Med tanke på leserne har vi ikke ønsket å skrive et rent vitenskapelig verk med fotnoter og hele pakka. God fornøyelse 🙂

        • Det er en meget god og svært lang litteraturliste Atle – ingen egentlig kritikk selv om jeg altså tenker at bøker på norsk om temaet burde med. Envoldsens bok finnes på norsk.

          Du har nok rett i at det ikke er hensiktsmessig å oppgi kilder underveis – men i helt spesielle situasjoner, som når et så viktig arkiv er åpnet, kan en kanskje gjøre det!?

  2. Jeg mente selvsagt Russians v. Fischer, ja!

    Atle: Nei, man kan ikke ha med alt, men den boka er kilde til noen fantastiske historier om forberedelsene til Spasskijmatchen. Noe av dette er sikkert kjent via andre kilder også. Sovjetimperiet påla åpningsdugnad på hele stormesterkorpset, noe som jo viser hvor livredde de var.

    Som sagt, gleder meg enormt til å lese!

    • Atle har lest den russiske utgaven og han er veldig oppdatert på hvordan russerne internt rivaliserte og samtidig måtte samarbeide før matchen i 72. Her kom det mye nytt frem selv for meg og Russlandsdelen er strålende dekt i denne perioden.

  3. Sven, når blir boka di om Magnus ferdig? For jeg håper at du er i gang med et slikt prosjekt. Etter å ha lest Sjakkfantomet mer eller mindre fast i 10+ år, vet jeg at ingen annen person i Norge vil kunne skrive en så bra bok om verdensmesteren vår. En bok med innlevelse, historiene (alle!), detaljene, beundringen, nøyaktigheten, de geniale sjakktrekkene, de få bukkene, høydepunktene, nedturene. Så vær så snill og sett i gang hvis du ikke allerede har startet.

    • Takk for det Rune, jeg håper å få den ut om noen år – om den blir god nok. Det var mye mer krevende enn jeg trodde å heve kvaliteten fra blogg-nivå til bok-nivå og samtidig har jeg mange jern i ilden.

      Men jeg bestemte meg for å skrive bok en vakker dag om Magnus alt sommeren 2003 – da skjønte jeg at han ville bli noe stort og i januar 2006 møtte jeg han for første gang og fikk et kort intervju. Etter det har det blitt flere intervjuer, men først og fremst analyser av spillet hans. De første årene kunne jeg sitter i opp til 7 timer å analysere kun et av partiene hans – det er litt merkelig å tenke tilbake på i dag der Stockfish 9 har blitt så sterk at jeg får samme forståelsen inn på kanskje halve tiden. Uansett er jeg godt i gang med bok og det vil være en stor nedtur om den aldri kommer ut 🙂

  4. Hei. Takk for anmeldelsen. Hadde ikke tenkt å kjøpe boken, men har ombestemt meg etter din «rapport». Så et spørsmål: Du nevner filmatiseringer av Fischer’s liv. Kan du nevne tittelen på et par av disse, og som du vil anbefale ?
    På forhånd takk.

  5. Takk for det Roger – boka anbefales varmt og kapitlene om f.eks. Alekhine, Botvinnik og Tal må leses med ærbødighet.

    Vil da anbefale deg filmene «Bobby Fischer against the World fra HBO og filmen «Pawn Sacrifice». I tillegg ville jeg sett «Anything to Win» som er en dokumentar fra BBC og som du finner gratis på YouTube.

    • Hjertelig takk. Har allerede bestilt de to fimene fra Platekompaniet. De skaffer det meste.
      Apropos det å skrive en bok om Magnus Carlsen som du holder på med, så forstår jeg at det må være ekstremt vanskelig av mange grunner. En professor og veileder ved UIB sa engang at det viktigste man kan gjøre når man skal skrive en avhandling eller hva som helst annet er å stille seg spørsmålet: «HVORFOR vil du skrive dette?» Mon om herrene AG og HOL har tenkt grundig gjennom det som utgangspunkt for boken sin. Det får jeg sikkert svar på når jeg har lest den. Gleder meg.

      • Tror norsk sjakk trengte en slik bok og at dette er et nisjeprodukt som kommer til å selge i bøtter og spann opp mot VM-matchen og også i ettertid bland andre sjakkentusiaster der ute.

        Husk at det er 100.000 av nordmenn som har en fascinasjon for sjakk og ikke noe er bedre enn at herrene Lahlum og Grønn kultiverer noen av dem 😉 Så vi er dem en stor takk skyldig og jeg vil presisere at jeg på 12 år har delt ut kun en håndfull karakterer i dette sjiktet.

        • Mente ikke å kritisere hverken den ene eller den andre av forfatterne. I hvert fall ikke mer enn du selv har gjort. Poenget mitt var at denne professoren sa at det å ikke stille seg spørsmålet om hvorfor man skriver en artikkel eller for den saks skyld en bok svekker troverdigheten. Jeg har ingen formening om din planlagte bok om MC eller om AG og HOL, og den boken de nettopp har utgitt.

          • Skjønner. Jeg mente bare å klargjøre ovenfor alle at dette har vært en savnet bok i den norske sjakkbok-floraen og at de få virkelig gode sjakkbøkene som kommer ut og får høyt terningkast her hos Sjakkfantomet virkelig er kjærkomne!

            Om jeg selv skriver godt nok til å utgi en bok får andre bedømme, men jeg er oppfordret av mange til å skrive om Magnus og er altså i gang. Ellers er denne Rune øverst i tråden stormester, blant Norges beste spillere gjennom tidene og han har skrevet sjakkspalten i Aftenposten og Adresseavisa…

            Så når han våger å oppfordre til en Magnusbok – så har han nok tenkt igjennom spørsmålet om behov også. Ellers var det flotte innspill fra deg om både film og professor – takk! Setter stor pris på å se nye navn her i kommentarfeltet, Roger.

  6. Ja gleder meg som en unge til å lese denne boka! E ønsket på 70 års dagen min den 4. november av min kjøre samboer Linda! Men trist å høre Sven at Fischer ikke blir fremhevet? At det største sjakk geniet ikke får den ros å omtale han fortjener er for meg en gåte? At han var sånn eller sånn sa ditt å datt Kem bryr seg om det da? Det e sjakken hans de fleste vil ha! Og de mange gode historiene om han som fasinerer! Resten driter vel de fleste i? Tror nok mange av oss ville bli litt klin kokos om vi hadde vært en Fischer! Skjønner godt at han ble slik han var med det mediekjøret og det presset han levde under! Det er ikke lett å være et sjakk geni!

  7. Her opplever jeg at du gir leseren et meget grundig innblikk i mange aspekter ved boken, Sven. Dine vurderinger og kunnskapen du deler omkring sjakkgeniene gjør at jeg med stor lyst vil gå løs på lesingen av denne boken i dag.

  8. Sven, jeg har ikke lest boka (ennå), men jeg tror det har blitt reklamert med at den ikke inneholder partier, formodentligvis for å tiltrekke seg lesere utenfor de organiserte sjakkrekker. Du skriver at boken er krydret med diagrammer (med noen små trekkfragmenter?)
    Jeg lurer på dine tanker her. Personlig ville jeg vært fristet til å trekke en karakter automatisk hvis man ønsker å skriver et autorativt verk om de 16 verdensmestrene i sjakk – med beskrivelse av liv, personlighet og spillestil – hvis man ikke har plass til minst ett komplett parti av hver spiller i løpet av 429 sider. Det er tross alt kongerekka i SJAKK vi snakker om.

    Jeg skjønner at vi vår kommersielle tidsalder tenker forlaget først og fremst på å gjøre boka mest mulig salgbar, men forfatterne bør kunne ha ryggrad til å stå opp for sjakkspillet og dermed ta med nok partimateriell til at man blir kjent med spillestilene til mestrene i konkrete eksempler, ikke bare i prosa. Det er iallfall nok av vakre og instruktive partier å ta fra.

    Igjen, jeg har ikke lest boka så kanskje er det mye mer sjakk gjemt blant diagrammene enn jeg tror, men jeg syns uansett en refleksjon over dette aspektet hører hjemme i en bokanmeldelse, derfor dette innspillet.

    • Jeg er jo veldig enig i alt du skriver her Rune og jeg ville aldri solgt sjela mi til et kommersielt prosjekt som fjernet seg fra sjakken og inn i et landskap som bare omtaler sjakkens rike.

      Det er riktig at boken er krydret med diagrammer – men den har kun helt enkle trekkfragmenter, og enkelte steder er jeg nok og uenig i det pedagogiske budskapet her. Men de er plukket ut med hjertet og 90% av dem fyller absolutt sin funksjon.

      Jeg gikk en runde med meg selv da jeg anmeldte Sjakken eller livet i dette om en god sjakkbok må ha sjakkpartier eller ei og jeg endte på at Atle har funnet et konsept som dekker et behov. Altså er det god plass til slike bøker og jeg vil ikke trekke en karakter automatisk – det endte jeg opp på denne gangen også, men problemstillingen er aktuell. Synes boken fungerer godt uten partier, men for «menigheten» er dette selvsagt bokens svakeste ledd i forholdt til Brekke/Heiestad sin tidligere utgivelse om samme tema fra 1986.

      Til slutt vil jeg si at jeg ALDRI har tenkt tanken om å skrive en Danielsen, Opedal, Sivertsen look-alike om Magnus. Kommer aldri til å gi ut en bok uten en sterkt sjakkpedagogisk forankring. Selv er jeg allmennlærer av utdannelse med A i pedagogikk – og jeg håper at både Sjakkfantomets lesere har nytte av den pedagogiske ballasten og at fremtidige lesere av en bok vil få det samme. Norsk sjakk trenger rett og slett en bok med god sjakk i – gjerne om Magnus!

  9. Strålende anmeldelse som 100% sikkert har ført til at de får et bonussalg av boken her nede i lille Sarpsborg. Har tatt opp sjakken igjen etter mange års fravær og finner stor glede i din blogg. Skjønner godt og ikke minst har du forklart flere ganger at bloggen til Sjakkfantomet nytes best med brikker og brett foran seg. Ikke mindre må jeg fremlegge et ønske om at du publiserer en eller flere av analysene dine på Youtube i videoformatet. Det hadde vært noe…

    • Takk for hyggelig kommentar, Lars-Erik.

      Kjøpte for et år siden utstyret som trengs for å lage YouTube-videoer (et godt mikrofonstativ), men har ikke klart å motivere meg til å lage noe enda – vi får se hva det blir til med tiden. Tanken har vært å øve litt på forhånd for å presentere en round-up til VM, men det blir nok for tidlig.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.