Ivanchuk er blant de største de siste 30 årene!
Han er blant historiens største sjakkspillere som aldri fikk en VM-match. Han har ved tre anledninger vært rangert som nr. 2 i verden, i juli 1991, juli 1992 og oktober 2007. Han er både lynsjakkverdensmester (2007) og hurtigsjakkverdensmester (2016) i sjakk og har en lang merittliste med turneringsseiere som omfatter seire i Linares, Wijk aan Zee, Tal Memorial, Gibraltar Masters og M-Tel Masters. Samtidig er han en eksentriker og særegen person som ofte fordyper seg i spillet på en måte få andre gjør og av og til fortaper han seg i sjakken – han kan være helt ekstrem.
En av gigantene i en helt spesiell og sterk generasjon
Vishy Anand, Boris Gelfand, Vasyl Ivanchuk, Gata Kamsky, Vladimir Kramnik og Veselin Topalov er født innen en 7-årsperiode fra 1968-75. De er helt spesielle i sjakkhistorien fordi deres «generasjon» i sjakken holdt liv laga fra 1988 helt til vår tid. Anand og Kramnik ble verdensmestre, Gelfand og Topalov fikk VM-kamper, mens Kamsky og Ivanchuk fikk smuler i sammenligning. Dette er stikk i strid med talent spillerne har for sjakk isolert sett vil jeg hevde, men som kinesiske Yu Yangyi sa nylig – innsatsen du legger ned betyr 90% i sjakken og talent bare 10%. Kamsky valgte å ta et langt og seriøst studie i USA, mens Ivanchuk blant annet ble far tidlig og brukte mye tid på å lære seg språk og andre spill. Allikevel har lidenskapen hans til sjakk nærmest vært uten sidestykke og hadde Caissa kun en elsker i sjakken – ville Ivanchuk i en årrekke aspirert til å være hennes førsteelsker. Ivanchuk har forøvrig sagt om sin generasjon at den er så spesiell fordi de lærte å analysere uten computere og at de dermed bærer fruktene av det å kunne analysere og forstå sjakk og av det å lære seg sjakk med maskin.
En allsidig sjakkspiller med et stort repertoar
Det går flere vitser i sjakkverdenen om Ivanchuk. En er at han kommer fra Planet Ivanchuk – med dette menes at han er totalt uberegnelig og den ene kvelden under en turnering kan han drikke seg full og synge ukrainske folkesanger, mens han neste morgen holder en Master Class i sjakk eller en inspirert tale på et annet språk… Det går bare en av Ivanchuk på dusinet – han er unik. Å beskrive spillestilen hans blir litt som å beskrive Molokov i musikalen Chess. «The man is utterly mad – you’re playing a lunatic.» «That’s the problem. He’s a brilliant lunatic and you can’t tell which way he’ll jump – like his game he’s impossible to analyse – you can’t dissect him, predict him – which of course means he’s not a lunatic at all!» Så Ivanchuk er eksentrisk, men ikke gal – han er tvert imot smått genial! En halvveis vits er at det er meningsløst å forberede seg mot Ivanchuk fordi han spiller absolutt alt og sjansen for å treffe med en prepp blir da lik 0. Således er han en allsidig og spennende spiller som spiller på mange strenger og som virkelig er krevende å spille mot.
Spillestilen er universal
Vasyl Ivanchuk har en universal spillestil og han blomstrer i strategisk lende med dype trekk og langsiktige planer. Hans verste fiende er billig taktikk og av og til blir det derfor knall og fall for stor Ivanchuk og da blir også fallet stort. Han kan spille som en Gud den ene dagen og som en klubbspiller den neste. Kasparov har sagt: «Ivanchuk plays sometimes better, sometimes worse – but against Kasparov Ivanchuk always plays like Ivanchuk.» Med det mente Kasparov at Ivanchuk alltid fikk inn sitt beste spill akkurat mot Kasparov selv og at dette var grunnen til Ivanchuks sterke resultat med fire seire mot Kasparov i langsjakk alene mot riktignok 11 tap – men Kasparov var enorm i denne tiden. Ivanchuk sitt spill har klare idéer som han formulerer og spiller mot som mål – det går ofte en slags logisk rød tråd gjennom partiene hans som syrer dem med en dybde og en skjønnhet som få andre spillere klarer å leve opp til.
Ivanchuk i nyere tid – en spiller for de store anledninger!
Foto: Wikipedia Commons
Mitt første møte med Ivanchuk
Mitt aller første, men ikke siste møte med Ivanchuk var i Wijk aan Zee da jeg tok bilder av han og da blikket vårt møttes under Wijk aan Zee 2006. Dette var et stort øyeblikk i min sjakkjournalistiske løpebane og det var også stort å være på presserommet under 1. runde da Yassir Seirawan ble spurt om hvilket parti han likte best denne dagen? «Ivanchuks win over Aronian!» var hans resolutte svar før han kom med en lang forklaring på hvorfor Ivanchuk var den mest spennende sjakkspilleren i verdenseliten og et geni. Han forklarte om dybden i Ivanchuk sine strategier, han forklarte og den posisjonelle forståelsen og han forklarte om geniale trekk underveis som ingen andre vil finne. Der og da fant jeg ut at tiden var overmoden til å forstå Ivanchuk bedre og da jeg kom hjem studerte jeg mesterens partier.
Ivanchuks stigende stjerne på 80-tallet og tidlig 90-tall
Ivanchuk vant Europamesterskapet for Ungdom i Groningen i 1987, men det var først i 1988 han ble stormester og det var første dette året han slo igjennom som sjakkspiller og ble lagt merke til verden over. Det skjedde etter at han vant New York Open med 7½/9 foran et sterkt felt av stormestre og andre gode sjakkspillere. Ivanchuks stjerne var tent. I Junior-VM i 1988 i Adelaide i Australia ble Ivanchuk nr. 2 etter Joel Lautier som hadde bedre særskille enn Chucky. Allerede samme år – i juli 1988 var Ivanchuk inne på topp-10 i verden med en 10. plass på verdensrankingen – ved utgangen av året var dette forbedret til en 6. plass. Verdensberømmelse ble det likevel ikke riktig før han vant Linaresturneringen i 1991. Dette var en supersterk turnering med 14 deltakere og 8 av dem var i verdens topp-10. Blant disse var Kasparov som jo var verdensener og verdensmester på det tidspunktet – men han tapte innbyrdes oppgjør til Ivanchuk og kom følgelig 1/2 poeng bak Chucky på tabellen. På denne tiden tenkte mange at den 21 år gamle Ivanchuk var en fremtidig verdensmester – men han psyke, temperament og hans hang til å komme i tidsnød har felt han ved de kritiske korsveiene og Ivanchuk sin stjerne fikk bare skinne i beskjeden grad sammenlignet med f.eks. Kramnik og Anands lyssterke stjerner på sjakkstjernehimmelen. Allikevel går det gjetord om Ivanchuk som få andre og det henger i stor grad sammen med partikvaliteten hans og det han har prestert mot sterk motstand som Kasparov.
Ivanchuk i Wijk aan Zee 2006
Foto: Sven Wisløff Nilssen
Her er det herlige partiet til Ivanchuk der han slo Kasparov i Horgen 1995:
Dette er et av mine favorittpartier i all din dybde og all sin prakt. Når ble Kasparov nærmest satt i trekktvang og når ga han opp etter kort rokade?
Aktuelle lenker:
Fint med en hyllest til Ivanchuk! Kasparov hevdet at Ivanchuk kanskje var den aller beste sjakkspilleren som aldri ble (klassisk) verdensmester. Simpelthen fordi Ivanchuk gav juling til både regjerende verdensmester, Kasparov himself, og også Karpov. Da Ivanchuk ble hurtigverdensmester i 2016 uttalte Carlsen rett etterpå at «Jeg unner virkelig Ivanchuk dette!» Kanskje et av problemene til Ivanchuk var at han ikke var beregnende nok i sin tilnærming, men lot kjærligheten til spillet styre alt. Ikke vet jeg. Han var vel også i likhet med andre uheldig med «sjakkaoset» som varte fra 1993 da Kasparov (og Short) gikk solo og til gjenforeningsmatchen mellom Kramnik og Topalov i 2006. Selv har jeg alltid likt Linarespartiet fra 1991 hvor Kasparovs offiserer ble klemt hjelpeløse sammen på 8. raden på kongefløyen, men 1995 partiet er kanskje dypere strategisk sett, og så er det jo også vinst med sort!
Takk for innsiktsfull kommentar, Jon. Ivanchuk er spesiell, ja. Jeg valgte dette partiet fordi det er så originalt og fordi Linarespartiet fra 91 er så kjent fra før siden det var den første seieren til Chucky over Kasparov.
Tilbaketråkk: Godt nyttår til alle mine lesere! | Sjakkfantomet