Noen tanker om VMs vei videre

Magnus Carlsens tale vil veie tungt på vektskåla når VMs historie skrives videre
Foto: Anniken Vestby

 

Er VM-formatet modent for utskifting?

Maxime Vachier Lagrave sa, etter at Magnus ga fra seg VM-tittelen fra 2023 av, at «But I still think it was maybe time for a change and maybe this move by Magnus will be a catalyst.» – det er interessante ord fra den franske sjakkstjernen og ord jeg er enige i. Sjakken har forandret seg mye de siste 50 årene siden brettsjakken hadde sin storhetstid i Sovjetunionen på 60-tallet med spillere som Botvinnik, Tal, Petrosian og Spassky. Først og fremst har vi fått en sjakklig revolusjon på IT-siden og på analysesiden. Informasjonsstrømmen begynte så smått å strømme i 1966 da Informator begynte å komme ut jevnlig. Men først med World Wide Web, TWIC, ChessBase og NIC Yearbook, som for alvor flommet ut fra midten av 90-tallet, etter at Sovjetunionen gikk i oppløsning, begynte sjakkinformasjonen å strømme fritt. Når så også analyseprogrammene ble sterkere og sterkere forandret åpningsspillet seg mer og mer til å bli en vitenskap. Behovet for forandringer i spillet meldte seg. Den forandringen er allerede blitt tiden spillerne har tilgjengelig og dette tror jeg er en utvikling som er kommet for å bli. Det går mot raskere partier, men da får en også spilt flere og dermed kåret vel så verdig vinner.

 

 

Men noe går tapt…

Noe går utvilsomt tapte i en slik utvikling. Kunstneren, den kreative sjakkhjernen som finner opp hjulet ved brettet sakker akterut på flere fronter. Sluttspillfantasten som søker de store linjene i spillet, den dypeste strategien og de lengste planene, han eller hun faller også akterut. Sjakken blir mer og mer en sport, mer om mer et håndverk som en opparbeider seg ferdigheter til å klare raskt og effektivt. Ikke en kunstdisiplin en bruker dager eller år på å finstudere før en kaster seg ut i praktisk spill. Sjakk blir det det er – et spill og en sport – og mye underholdning. Internett har nemlig også kommet på banen og utviklingen der har eksplodert. I eksplosjonen utviklet nettet seg til en ypperlig plattform til å spille mot mennesker fra hele verden. Til å strømme sjakk som underholdning til hele verden og til å gi noen toppspillere sårt tiltrengte kroner via opplæring på nett.

 

 

Ny kurs for sjakken

Sjakken har fått en ny kurs, og denne kursen må gjenspeiles i spillet også! Spillet må gå raskere for å tekkes alle som følger med, spillet må omfatte de unge som flommer til sjakken og som har andre preferanser enn en gamlis som har pushet 50. Spillet må ha et større spenningsmoment enn det tidligere hadde, skal NRK og de store stømmekanalene følge sjakken, må den tilby mer eller minst like mye som den har gjort de siste 10 årene. Hva er da løsningen? Jo, i første omgang er det VM i Fischersjakk som hurtigsjakkgren her hjemme på NRK. Det er hurtig- og lynsjakk-VM vi alt har tradisjoner for i romjula og nå når VM-sjakken i klassisk sjakk faller ut for oss nordmenn, vil vi gjerne ha en erstatning. Men hva?

 

 

Kasparov og bruddet kontra Magnus og hans brudd

Da Kasparov brøt med FIDE i 1993 sammen med Nigel Short, så var det av utelukkende av økonomiske motiver. Kasparov gjorde på denne tiden mange grep for å profesjonalisere sjakken for de rundt 20 beste i verden, og lyktes med noe – men slett ikke alt. I ettertid har han innsett at det å bryte med FIDE var han største tabbe i sjakken. I Magnus sitt tilfelle er det annerledes. Han har enn så lenge ikke inngått en avtale om å spille for et annet forbund enn FIDE – f.eks. et eget forbund eller Kasparovs Universal Chess rating system-opplegg. Enn så lenge lager Magnus turneringer via sine selskaper, han spiller selv mye sjakk med kortere tenketid, men har på ingen måte brutt med den klassiske sjakken. Han har bare utvidet begrepene våre om hva som er seriøs sjakk. Nå er også lynsjakk, hurtigsjakk og nettsjakk innafor det seriøse begrepet! Sjakk er sport.

 

 

Hvor bør sjakken gå videre?

Jeg tenker at sjakken bør holde på noen tradisjoner. Det er viktig for historien til spillet og det er viktig for samholdet i sjakkens verden. En tradisjon etter krigen var sjakk-VM hvert 3. år – dette skulle jeg ønske en gikk tilbake til. Å holde et sjakk-VM hvert 3. eller sågar hvert 4. år som i fotball-VM, vil åpne kalenderen for andre arrangementer og det vil unngå at spillerne går lei like raskt som i dag fordi de møter de samme folka – i tillegg vil det høyne status på mesterskapet at det ikke spys ut VM-titler. I tillegg har Magnus Carlsen selv et meget godt poeng – verdensmesteren bør ikke ha store privilegier. Derfor tenker jeg at verdensmesteren ikke automatisk bør sitte på tittelen, men at han bør være med i syklusen på et tidligere stadium enn i dagens system.

 

 

I have a dream – Sjakkfantomets drømme VM!

Tenk om vi hadde VM hvert 3. år! Tenk om VM var en turnering slik vi hadde den i 1948 eller i 2005! Det var tider det! Begge turneringene var en suksess og begge turneringer kan en gjøre bedre. Min drømme-VM turnering består av 8 spillere som spiller dobbelt berger. Altså alle mot alle og både svart og hvit mot samme motstander. Dermed får vi en VM-turnering med de 8 beste spillerne i verden der også verdensmesteren er med. En VM-match og en kandidatturnering i ett smell! Mindre strevsomt, like spennende og dette konseptet tar var tradisjoner, felleskap blant de beste og et rettferdighetsprinsipp om at alle de absolutt beste i verden får være med å kjempe om VM-tittelen i sjakk. Det er selvsagt mulig å tenke seg andre modeller der en turneringsverdensmester kåres. F.eks. En serie med tre turneringer eller en enkeltturnering med 6 deltakere.

 

 

Quo Vadis – Hvor går veien videre?

Det vet ingen – tiden som kommer vil sikkert bli en sonderingstid der nye muligheter vil bli drøftet. I denne sammenhengen er Magnus sin røst meget viktig. Ikke nødvendigvis fordi hans forslag er bedre enn alle andres forslag – men fordi Magnus som verdens klart beste sjakkspiller må med på laget om forandringer som skal slå an, vil skje. Derfor tror jeg drømmen min faller før den får prøvd seg. Sjakken går nemlig mot raskere og raskere disipliner og en «turneringsverdensmester» i klassisk sjakk – er neppe Magnus sin greie. Jeg tror ut fra intervjuer med Magnus og hans preferanser at veien videre går mot mer hurtigsjakklignende knockout-turneringer og kanskje vil den ypperste verdensmesteren i sjakk være den som behersker mange ulike disipliner og da må VM og VM-syklusen romme og gjenspeile dette.

 

 

Hvorfor er veien videre så viktig også for Magnus?

Jeg tenker at Magnus har vært svært viktig for VM-tittelen slik 15 spillere før han i historien har vært det. Men jeg tenker også at VM-tittelen har vært viktig for Magnus og gjort han til en bedre spiller og dette har vært underkommunisert. Alle vet at Garry Kasparovs matcher med Anatoly Karpov fikk ut den beste sjakken av dem begge, at de vokste rent sjakklig på matchene, lærte av hverandre og ble mye, mye bedre. Jeg mener også at Magnus har lært mye av VM-kampene sine. Beviset på det er at han presterte svært sterkt i etterkant av første VM-kamp og ble en suveren verdensener i sjakk med 2882 i elorating per mai 2014. Vi så det også etter både Caruana-matchen i 2018 og nå sist i matchen mot Nepomniachtchi i 2021. Magnus møtte før begge matchene jobbe knallhardt med åpningsrepertoaret sitt, han måtte både utvide det og blankpolere det og gjorde en ærlig jobb han ellers aldri ville gjort. Resultatene lot ikke vente på seg og Magnus fikk en boost etter begge VM-kamper og vant både Wijk aan Zee i 2019 og i 2022. Et VM er altså viktig for Magnus sin sjakk og dermed for hans motivasjonen. Av og til er det vanskelig å si hva som kommer først og sist i motivasjonssyklusen. Det ene påvirker det andre og vice versa. Men viktigst er nok forventningen om at noe bra skal skje og mestringsfølelse underveis. Så har Magnus troa på en VM-syklus og ønsker å vinne den – vil han legge ned innsats og mølla er i gang!

 

 

Hva skjer hvis en lar det skure å gå?

Magnus kommer som Øystein Brekke har vært inne på – til å føle på at VM-tittelen er viktig før eller siden. Helst før. Jeg tenker at Magnus sitt VM-nei videre er et midlertidig nei, mens konseptet er slik det er. I så fall er det meget ryddig. Er det et nei for å spille mer hurtigsjakk, mer lynsjakk og mindre seriøs klassisk sjakk – som mange tror – er det trolig første steg i retning av pensjonering. Magnus er ikke en fyr som vil gjøre det nest best – han er en klar vinnerskalle og bare den beste desserten i skålen er god nok for han. Derfor tenker jeg at dette med å få opp «Den ultimate VM-tittelen i sjakk» – den ubestridde verdensmesteren i sjakk – er viktig og når jeg nå også mener at det var en luke i tiden nå der Magnus og verdenssjakkforbundet og toppspillerne kan diskutere ny kurs og nye muligheter for sjakken. Når diskusjonen er ferdig må handling til å kanskje får vi en ny verdensmestertittel i sjakk som bærer tradisjonene stolt videre.

 

 

Oppsummering

VM-tittelen har vært sjakkens viktigste tittel innad og sjakkens flaggskip utad. Den har bundet sammen sjakkens verden i 136 år og den har gitt unge, talentfulle sjakkspirer motivasjon, mål og mening i det de holder på med. Den har også gitt sjakken blest, økonomiske muskler for de beste og vært verdifull i seg selv. En æra synes å være over, tittelen vil nemlig blekne om den beste setter seg over tittelen og gir blaffen. Derfor er det viktig med en debatt om kursen videre, viktig med en avklaring i tiden som kommer og viktig med et mer tidsriktig verktøy for å kåre universets beste sjakkspiller. Et slikt verktøy bør kjenne tidens ånd og den bør kjenne både Caissa og sjakkens innerste vesen. Tiden ånd er raskere disipliner, flere partier og mer variasjon. Caissa sin bønn er at hele sjakkens rike er med og at noen tradisjoner ivaretas. Sjakkens innerste vesen er rettferdighet for vinneren – altså at den beste har høy sannsynlighet for å gå helt til topps i en rettferdig konkurranse som gjenspeiler resten av sjakken. Derfor er en finale med turneringssjakk det beste – turneringer er det sjakkens rike er bygd opp av. Ikke for ofte – ikke for sjelden – så hvert 3. eller 4. år lyder godt!  God sommer videre, folkens!

 


Aktuelle lenker:

16 tanker om “Noen tanker om VMs vei videre

  1. Hei!

    Mye godt og fornuftig i det du skriver her, Sven. Noe kommer helt sikkert til å skje med VM-formatet i løpet av de neste årene. Tror ikke FIDE har råd til å la den beste spilleren i verden stå utenfor. Det har med interesse og sponsorer å gjøre.

    Personlig tror jeg langsjakken må ned i betenkningstid og ha flere partier når det er turneringer eller matcher. Feks 2 partier med omvendte farger hver dag med 45-60 minutters betenkningstid pluss tillegg. Har lite lyst å blande lyn og hurtig i samme suppa. Ønsker å holde hver disiplin for seg.

    Umiddelbart tenkte jeg at Magnus taper en del sjakklig på å slippe forberedelser til hver VM-match nå som han dropper ut. Men det kan også slå andre veien. Da Magnus i årene 2010-13 vant stort sett alt han stilte opp i og tok Kasparov sin ratingrekord, så var han ikke verdensmester. Allikevel var han klart best. Mulig at Magnus fløt endel på samarbeidet med Kasparov og at han var ung og upcoming. Men han løfta ratinga si fra 2800 til 2870 i den tiden.

    Poenget er at tittelen og forberedelsene har muligens tynget Carlsen. Kanskje han i tillegg til motivasjonssvikt ønsker å være friere? At tittelen tynger på en måte. Bare en tanke.

    Uansett blir det spennende å se nå i framtida hva som skjer. Vil overraske meg mye om FIDE fortsetter med det samme konseptet i framtiden. I hvert fall dersom Carlsen dominerer fullstendig og når 2900 i rating.

  2. Takk for innspill, Jonny!
    Interessante betraktninger. Jeg tror nok at Magnus fikk mer ut av VM-forberedelsene enn det du antyder her. Kasparov trente Magnus med øye på en fremtidig verdensmester og alt fra januar 2013, da Magnus brøt Kasparovs rekord på 2851 og fremover var Magnus stabil, høyt der oppe – men i nyere tid tror jeg at VM-preppen har hjulpet han mye med å bevare det høye nivået og kontinuitet.

    Kanskje har jeg en overdreven tro på at hardt arbeid adler mannen og at Magnus er annerledes sydd sammen – men det høres litt tvetydig og selvmotsigende ut å droppe VM – samtidig som en setter opp et mål om 2900. Særlig all den tid jeg tenker at VM hevet nivået hans. Men tiden vil vise og vi går nå inn i en svært spennende tid der Magnus etter hvert gir svar på spørsmålene vi andre kan filosofere over.

  3. Det er jo synd at Magnus trekker seg. Blir vel liten interesse for en VM-match med Nepo-Ding og vanskelig og finne sponsorer. Men det er jo noe ulogisk med kandidat-turneringer som kvalifiserer for en VM-match. Før besto kandidatturneringen av matcher i et cup-system som da kvalifiserte til en match om VM. Tror det hadde vært mer spennende nå om man hadde en VM-turnering der feks. de fem beste spilte en VM-turnering der man møter hver spiller feks. 4 ganger. Vinneren blir verdensmester med eneste privilegium å være kvalifisert til neste VM-turnering. Med en turnering med flere spillere vil man trolig også komme ‘remis-døden’ til livs og får større variasjoner i åpningsspillet.

    • Hei Leif!

      Enig i at en VM-turnering er veien å gå. Jeg er mer positiv til 6 deltakere enn 5 – slik at en har oversikt underveis om turneringssituasjonen. At det var 5 deltakere med i 1948 var jo et uhell – Ruben Fine trakk seg i siste liten fordi alt var lagt til rette for Sovjeterne som kunne samarbeide og det ble for dyrt for han.

  4. Her er jeg for en gangs skyld uenig med deg Sven. En turneringsverdensmester vil aldri ha samme legitimitet; hvem husker vel FIDE-verdensmesterne fra 20 år tilbake eller for den slags skyld hvem som innehar VM-titlene i fartsdisiplinene. Det for mange tilfeldigheter i turneringer; det skjer for ofte at den beste IKKE vinner; større muligheter for manipulasjon er det også.
    Forklaringen på den spesielle mystikken som omgjør rekka med seksten verdensmestere er ganske enkelt at formatet med matcher og utfordrere er det mest rettferdige i sjakk. De seksten var de beste i sin alderskohort. Historisk elo/chessometrics viser at verdensmesteren dessuten nesten alltid var den til enhver tid sterkeste spilleren. Det er ganske forbløffende og det ville ikke skjedd om verdensmesteren var blitt kåret i en turnering mellom de seks eller åtte beste i verden.
    Jeg synes at reformforslagene dine i forrige innlegg var mye bedre:
    «Tilbake til 16 match kamper slik Kasparov og Kramnik kjempet det ut i London. En hurtigsjakkmatch FØR VM-finalen som avgjør tie-breaket om matchen ender likt. At VM-syklusen forlenges til hvert 3 år».
    Dessuten bør betenkningstiden kortes ytterligere, 90 min / 40 trekk, 30 min resten, med 30 sek tillegg per trekk mot slutten, er et fint format.
    Jeg skjønner godt at Magnus er dritlei toårsyklusen som binder han til å bruke livet sitt på et evig tittelforsvar etter regler og på betingelser som gubbene i la fédération internationale des échecs (FIDE) bestemmer.

    Så får vi håpe at Magnus gjør comeback i det tradisjonelle formatet om noen år.

    • Hei Kjetil!

      Her blir vi nok ikke enige og jeg opplever også at du forfalsker historiens gang når du lager stråmenn som skal fremme ditt syn. Du sammenligner f.eks. en turneringsverdensmester fra en bergerturnering med 6 deltakere som er de 6 beste i verden – som jeg foreslår, med et cuptre på opp til 128 deltakere som spilte minimatcher der FIDE-verdenmestrene ble kåret long time ago. De blir naturligvis ikke husket fordi dette var en vits – og ingen forslår det systemet i dag.

      Du skriver også at Chessmetrics og historiske målinger viser at: «Historisk elo/chessometrics viser at verdensmesteren dessuten nesten alltid var den til enhver tid sterkeste spilleren.» Dette er heller ikke riktig – det er en myte. Det er sant at de på et gitt tidspunkt var best i verden – men Kramnik har jo aldri hatt mer elo enn nr. 2 i verden og aldri vært en reell nr. 1. Petrosian var bedre før han ble verdensmester i 63 enn etter, ifølge målingene – han ble sedat og Lasker satt for lenge f.eks.

      Reformforslagene mine har et problem – de kommer for sent og for lite sterkt. Nye grep som fanger opp tidsånden må tas nå og da tenker jeg altså at en liten lukket, eksklusiv turnering vil være interessant å se på.

      • «Forfalske» er veldig sterk språkbruk Sven. Det er snakk om ulike tolkninger av historiske fakta. Mitt poeng er at kongerekka på seksten verdensmestere fra Steinitz til Magnus gir et helt forbløffende godt bilde på hvem som har vært de dominerende sjakkspillerne gjennom de siste 140 år. Selvsagt er det litt slark, det viktigste skyldes de to verdenskrigene; både Lasker (1vk) og Aljekhin (2vk) satt for lenge. Men det finnes ingen klare eksempel på en spiller som dominerte sin tid, men aldri ble verdensmester. Dette er ganske merkelig når man vet hvor uorganiserte VM-matchene var før 1948. Forklaringen er paradoksalt nok nettopp den fordelen som mesteren har ved å gå rett til finalen for neste «mesterskap»; hvis du både kan vinne tittelen og forsvare den over tid mot de presumptivt hardeste utfordrerne, ja da er du sjakkongen av din tid. Det tilsynelatende urettferdige ved systemet, gjør at tilfeldighetene begrenses.

        Som moteksempel kan man bruke fotball VM, siden det er en historie mange kjenner. Her har regjerende mester ingen fordel, men må starte på bunn eller nesten på bunn i påfølgende VM. De kanskje største lagene som Puskas’ Ungarn rundt 1950 og Zicos Brasil rundt 1980 ble aldri verdensmestere; uflaks og kanskje litt juks stoppet dem i en enkelt turnering og så var det fire år til neste gang.

        Hva som nå vil skje er det ingen som vet, men mitt tips er at de klassiske VM-matchene lever videre i kraft av sin historiske tyngde, også uten Magnus (som jeg håper kommer tilbake til dem om noen år). Men en viss nedkorting av betenkingstiden ville være bra; spillerne trenger ikke 2 ½ time på 40 når de første 20 er teori.

  5. Enig i dette siste Kjetil – her er du mer på ballen. Sjakkfantomet er hard med de harde vet du, og skyter rett fra hofta 😉 Poenget mitt står seg dog – en rekke av verdensmestrene kunne vært byttet ut – uten at stor skade ville skjedd og flere kunne vært byttet inn.

    Ditt siste poeng om at de virkelig store kjempene i sjakkhistorien står seg og er med i kongerekka er jeg dog helt enig i. Lasker, Capablanca og Alekhine før krigen, Botvinnik, Fischer, Karpov, Kasparov og Carlsen etter krigen er de 8 viktigste spør du meg.

    Hva som skjer videre tenker jeg nok er mer åpent, ja – og jeg tenker også at de klassiske matchenes tid med 2.5 time på 40 trekk vil forandres. Vi må ikke glemme at de tre siste VM-kampene samlet sett har hatt 6 avgjorte – det er for lite, noe må skje.

  6. Tenk deg følgende (statistiske) utfordring: Hvordan lage et system for å kåre verdensmesteren der sjansen er minst mulig for at la oss si verdens femte eller sjette sterkeste spiller blir mester og størst mulig for at den sterkeste faktisk kan kalle seg mester. Svaret er en match mellom to spillere som kåres gjennom to løp som er tøffest mulig og som er uavhengige av hverandre. Det er dette systemet vi har i dag og som jeg mener bør videreføres. Det er bare to spillere i finalen. Den ene har kommet ditt ved å vinne en tøff kandidatturnering. Den andre, den sittende verdensmesteren er enda strengere selektert, han har allerede lyktes i å bli verdensmester. Det er denne knallharde seleksjonen som ligger til grunn for sjakkens kongerekke og som gir den en særegen mystikk.

  7. Det er jo nettopp dette Magnus i all tid har motsatt seg – det er ikke så enkelt Kjetil.

    Jeg lar matematikere se på matematikken bak og det vil bli gjort. Men løpet du skisserer er ikke nødvendigvis den beste metoden til å kåre en mester. Noe av grunnen er at den sittende mesteren får for mange privilegier og blir sittende, den andre grunnen er at det da er tale om matchspill, og dette passer ikke alle like godt.

    Når det er turneringsspillere sjakkspillere primært er – så bør VM avspeile dette. Et eksempel på et uheldig utfall var da Kramnik, ratet over 70 elopoeng under Kasparov, vant VM-matchen i 2000 klart fordi han var bedre mann mot mann – men en mye svakere sjakkspiller.

  8. Vi har all verdens turneringsformer på toppnivå: Sveitser (FIDE Grand Swiss), Cup (FIDE World Cup), Hurtig / Lyn (World Rapid and Blitz Championship), Round Robins (Tata Steel Chess, Norway Chess), Mixed format (Grand Chess Tour). Alle desse har sin plass, og gir oss ein stor variasjon av turneringar på toppnivå.

    Det unike med verdsmeisterskapet i sjakk er: 1) Matchformat (head-to-head over mange parti) 2) Lang betenkningstid (den «djupaste» sjakken). Eg har personlig aldri forstått behovet for å endre på dette formatet. Det er eit unikt turneringsformat, som ein ikkje finn andre stader. Kanskje eit betre trekk hadde vore å heller sidestille denne tittelen med andre titlar som eksisterer, heller enn å tviholde på at dette skal vere DEN EINE tittelen. Vi lever fint med at det kan vere ulike verdsmeistarar i ulike disipliner (Rapid, Blitz, Cup, FRC), så kvifor ikkje legge «Matchverdsmeister» til lista? Så burde ein i same omgang gjere det til ei rein matchturnering slik som det var før (kvartfinalar, semifinalar med 8-10 parti – gjerne også nokre plassar tilgjengeleg via kvalifisering i kortare matchar, eks. 4 parti), og gå bort frå round robin kandidatturnering – den er etter mitt syn heilt ueigna til å kåre ein utfordrar i ei matchturnering. Og ja, regjerande meister burde vere med frå kvartfinalen.

    Så kunne ein gjerne ha auka intervallet til 3 år for å få opp prestisjen (kvalifisering år 1, sluttspel år 2, finale år 3 – rinse and repeat).

  9. Det var vel Magnus som i sin tid fikk FIDE på tanken om å arrangere kandidatturnering i stedet for kandidatmatcher. Før dette var det Fischer som etter Curacao i 1962 fikk kandidatmatchene introdusert, for etter krigen var det kandidatturneringer som var gjeldene melodi.

    Selv har jeg størst sans for kandidatturneringer, for dette ligner mest på den mest populære sjakkgrenen – som er turneringsspill.

  10. Mange gode poeng her. Virker som alle er enige i at VM-match annet hvert år er for ofte. Dette er nok en medvirkende årsak til at Magnus har fått nok. Det er også vanskelig å være uenig i at VM-matchene og ikke minst forberedelsene, har gjort Magnus til en bedre sjakkspiller. Tenker særlig på åpningsspillet, og vi får se hvor kvass han greier å holde seg om han skal fortsette utenfor VM-syklusene i langsjakk. De fleste er også enig i at man bør kutte ned på tiden. Turnering versus cup for å kåre utfordrer er en mer komplisert greie. Cupen i 2011 var en farse. For få langpartier og avgjørelse i lynsjakk førte til for mange tilfeldigheter. FIDE innså nok dette og endret til kandidatturnering. Problemet med en turnering er om ett land har for mange spillere i toppen, slik som Sovjet i gamle dager og kanskje USA i våre. Skal man ha cup bør man ha en match på 6 partier. Dette koster penger og lager lengre sykluser så jeg tror neppe det blir gjeninført. FIDE kommer nok til å holde seg til turneringer. Ellers synes jeg denne sekvensen fra Kjetil var meget god og får meg til å tenke at joda, Mesteren har gjort seg verdig til privilegier! :

    «Men det finnes ingen klare eksempel på en spiller som dominerte sin tid, men aldri ble verdensmester. Dette er ganske merkelig når man vet hvor uorganiserte VM-matchene var før 1948. Forklaringen er paradoksalt nok nettopp den fordelen som mesteren har ved å gå rett til finalen for neste «mesterskap»; hvis du både kan vinne tittelen og forsvare den over tid mot de presumptivt hardeste utfordrerne, ja da er du sjakkongen av din tid. Det tilsynelatende urettferdige ved systemet, gjør at tilfeldighetene begrenses.»

  11. La meg også legge til at FIDE har bidratt med å senke nivået i kandidat-turneringene. Dette er en utilsiktet konsekvens av at FIDE bruker kandidatturneringen til å promotere sine egne turneringer. Bortsett fra tapende finalist, må man stille opp i FIDE sine turneringer for å kvalifisere seg. Dette er i seg selv uproblematisk, men formatene Grand Swiss og World Cup vinnes ikke nødvendigvis av de aller beste, hvilket er litt av poenget, i tillegg til å binde spillerne opp til FIDEs aktiviteter. Jeg deler ønsket om å la alle, ikke bare top 10 i verden, få en sjanse, men det har gått for langt. Spillerstyrken i kandidatturneringene senkes. FIDE har jo også droppet kvalifisering via rating, til fordel for enda mer promotering av seg selv. Nå ble de to beste her, Caruana og Liren, likevel med, men det skyldes faktisk at Karjakin ble diskvalifisert. Ta en titt på kandidatturneringene i 2013 og 2014. De framstår da vitterlig sterkere enn 2022… Iallfall var det flere topp 10-ere som kjempen om retten til VM-match.

  12. Hei Jon! Hyggelig å se deg i kommentarfeltet igjen.

    Det virker jo paradoksalt av Magnus å droppe VM og samtidig sette seg mål om å bli bedre når vi vet hva arbeidet inn mot VM som mål har hatt å si for sjakken til Magnus. Kan Magnus virkelig holde på nivået sitt uten VM? Jeg vet ikke, men jeg vet at Magnus nå er fri og i posisjon til å forhandle med FIDE om en bedre VM-modell uten å legge unødig press på FIDE – som verdensener i sjakk – som trenerer eget system.

    Magnus sitter nå på nøkkelen om vi skal få et nytt VM-system eller ei. Ja, Kjetil er en klok mann og har alltid poenger, men jeg mener han her var for positiv til det bestående. I en ny tid, med nye verdier og nye muligheter for sjakken må en tenke nytt – det er der Magnus kommer inn. Du velger å ikke nevne at VM-kampene har blitt slappere og slappere med to avgjorte matcher på de tre siste forsøkene med en drøss remiser på det verste. I tillegg vil mange hevde som Kasparov – at det 17. verdensmesteren i sjakk må slå Magnus Carlsen for å få legitimitet. I så fall trenger vi noe helt nytt og da må vi også våge å tenke helt nytt.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.