London Chess Classic R2: Fredsprisutdeling

Magnus under 1.runde av London Chess Classic – det ble remis også i 2. runde
Foto: Arrangøren i London  |  Lennart Ootes

London Chess Classic går sin gang videre og vi fikk nok en som kun Anish Giri jublet over blant publikum – remis over hele fjøla! Når en ikke legger noe i potten selv i poker, er det vanskelig å bygge en pott som er verdt å vinne. Slik kan det være i sjakk også, og i 2. runde av London Chess Classic var Magnus en av flere spillere som la lite i potten og det ble igjen en lang rekke kjedelige remisoppgjør. Det ser ut som frykten for å tape, og komme akterut, er større for de fleste i feltet enn ønsket om å vinne partier. Alle vet at slike turneringer ofte vinnes på +2, og ikke på +5 som i Kasparovs tid, og da er det viktig å tette igjen bak. Det er nemlig slutt på de tider det var lokale spillere og andre prygelknaber med i toppturneringer – alle skal være høyt ratet i vår tid og det gir faktisk mindre interessant sjakk. Et hederlig unntak er dog Nakamura – som ikke er premiert av Caissa enda – men som jeg håper får sin lønn i London.

Da Kasparov gjorde comeback i Saint Louis i hurtigsjakken der var det en vital ting han gjorde som spritet opp spillet hans jamføres med vår verdensmester Magnus Carlsen. Det var påfallende hvor ofte Kasparov red initiativet ved å la kongen stå i sentrum for å spille på momentum med hvit – og inntjene ett tempo. Ofte kunne kongen få en fremtid i sentrum på sikt i sluttspillene og jeg var – når jeg la merke til dette – sikker på at også Magnus tenkte sitt om rokaderetten og Kasparovs friske spill. Du skal nemlig alltid ha en grunn til å rokere, og mange gjør det dessverre på autopilot og da tas ofte noe av stinget ut av en stilling.

Mot Karjakin rokerte Magnus aldri med svart – i stedet gikk han etter strupen på hvits rokadestilling, men Karjakin visste råd, og fikk raskt et litt bedre sluttspill der riktignok hvits lille fordel kokte bort i kålen – men det var sunt og OK spill. Dette var et italiensk parti som minnet meg litt om noen av mine egne lynsjakkpartier i starten siden Magnus sin partiplan er meget godt kjent – og godt egnet til lynsjakk. Planen h6-g5-Sh5 og g4! har vi nemlig sett det før – selvsagt – men når Karjakin begynte å spille avansert sjakk var det ikke noe som lignet et lynsjakkparti lenger – i hvert fall ikke et av mine! Det lignet rett og slett på et typisk Karjakin vs. Magnus-oppgjør – altså et rimelig likt, rimelig kjedelig og rimelig balansert sluttspill der det ikke skjedde for mye – men der sjakken var på et skyhøyt nivå. Da blir det ofte remis og remis ble det.

Var det lite å skrive hjem om fra Magnus sitt parti, så ga Nakamura igjen jernet! Han skuffer sjeldent sitt publikum, og nå spiller han mer og mer slik jeg alltid har ment at Nakamura bør spille – det gleder et Fantomhjerte. Mon tro om han ikke leser Sjakkfantomet – som har skrevet spalte opp og spalte ned om å finne seg sjøl? Spøk til side – Nakamura klarte selvsagt utmerket godt å finne ut selv at hans forsøk på å bli en Magnus-klone, med solid posisjonelt spill i bunnen, ikke slo mynt av seg for han og hans kunnskapsdatabase. Han trenger mer komplekse stillingstyper, mer ubalanse, mer taktiske motiver og mer krevende sjakk. Der er Nakamura på sitt beste og der kan han spille både brettet og mannen – og ikke bare brettet. Vi har sett det mot Anand gang på gang – Nakkis svindler mannen opp i stry!

I dag var det Vachier-Lagrave som satt på den andre siden av brettet, og Nakkis slengte opp en drage og forsøkte å få den til å spy ild. Det gikk ikke og Lagrave fikk etter hvert opp etnlovende stilling etter at Nakamura, forunderlig nok, ikke kjente teorien i en meget kjent og interessant hovedvariant. Forunderlig fordi en sjakknovise som meg kjente til 17…Dc8! – og forunderlig fordi han spilte dragen uten å være topp forberedt på en slik kjent hovedvariant. Tidsforbruket hans avslørte at han ikke kunne teorien tidlig, og da våget Vachier-Lagrave seg inn på skarpt spill og vi fikk et par spennende ballvekslinger før remisen var klar. Dette er dagens parti her hos Sjakkfantomet, så jeg skal ikke røpe for mye.

Når alt blir for rent og pent og en streber etter det perfekte glansbilde – er det alltid noe som byr meg imot! Det minner meg litt om de ferdiglagde legopakkene en fikk kjøpt i min barndoms grønne dal. Jeg laget selvsagt disse bilene, husene og togene – men det ble for perfekt når siste kloss var brukt opp og alt satt som det skulle. Hvorfor ikke å heller samle en masse lego i et stort nett og bygge på freestyle? Mye morsommere og mye mer interessant! Slik er også sjakken for meg. Å finne opp kruttet på nytt i gamle varianter kan være gøy og det er ikke ueffent om motstanderen også må leke Dr. Lasker og finne opp kruttet på nytt han også – da stiller dere på bar bakke begge to slik Lasker og Capablanca gjorde i sin tid. Ofte blir det slik om du spiller noe totalt off-beat i dagens sjakk – og når vi så Nakamura ikke kunne sin drage – hva så med åpninger som ikke er spilt på 20-30 år? Selvsagt finnes det slike interessante muligheter i mulighetens spill sjakk – og de benyttes alt for lite. Det var dagens hjertesukk fra Sjakkfantomet. Spill mer interessant sjakk! Tegn en liten Hitlerbart på Mona Lisa og le! Lag en kompleks struktur – àlla Agdestein og spill på kreative strenger også i verdenstoppen – ellers dør sjakken ut for vi gidder virkelig ikke å se Aronian og Anand dunke ut 1.e4 e4 2. Sf3 Sc6 3.Lb5 og spanske strukturer til det kjedsommelige i all evighet. Da må i stedet ungdommen får sjansen til å hoste opp noe nytt, noe kreativt og noe spennende over brettet.

Anand – Adams – en dørgende kjedelig spanjol med Berlinforsøket og så 4.d3 – og jeg velger å ikke skrive annet hjem om dette oppgjøret enn at det var et meget skuffende hvitforsøk av Anand. Riktignok varte partiet i 48 trekk – men det var 28 trekk for mye for dette ble tam sjakk for publikum! Caruana – Aronian våget heller ikke noe seg i mellom. Når superelitespillerne har så mye respekt for hverandre at ingen våger å reise seg i båten for å skape bølger i vannet, og se om motstanderen også reiser seg, se da må turneringsarrangører tenke nytt rundt dette konseptet med superturneringer der kun de beste deltar. Variasjon fryder – I say no more. Caruana spilte også spansk, og etter 6.d3 og var det bare å gjespe og ta en middagshvil til det hele var over. Aronian gjorde det han måtte – men ikke mer og Caruana fortsatte med sedat spill som 8.a3 og avbytter av en rekke offiserer og det som måtte skje skjedde – remis.

Da er det mer sprut over Wesley So som svingte pisken sin over den kongeindiske åpningen til Ian Nepomniachtchi. Når jeg analyserer partiene til disse superelitestormestrene, så ser jeg ofte et mønster i åpningene som jeg ikke så før: Åpningene er stor grad inspirert av Stockfish 8 sine førstevalg! Således var So sitt 7.Sbc3!? Stockfish sitt førstevalg spilt av Wesley, og et godt trekk vil jeg tro. Allikevel var det andre veivalg der som var mer spennende og av og til må en ut på tur i jungelen for å finne den tetteste skogen, med de dypeste variantene, der motstanderen har største sjanse til å gå seg vill. Jeg savner litt å se spillerne tenke slik! Mikhail Tal så det på denne måten: You must take your opponent into a deep dark forest where 2+2=5, and the path leading out is only wide enough for one.

Wesley fikk opp en virkelig go’stilling med stor kompleksitet mot Nepo og når han fant jubeltrekket g4! fikk han kontroll på nøkkelfeltet i stillingen – e4 – og det var hæla i taket og stor fest på lokalet i hvits leir. Men da Wesley gikk inn i 19.Sh5? forsvant han strategiske fordel som besto i kontrollen over e4 + terrenget med angrepssjanser på kongefløya. Etter dette forsvart Nepo seg ypperlig og parti ebbet ut i trekkgjentakelse og remis etter 27 trekk. Wesley So kunne og burde spilt videre med 25.0-0-0 med han ble for feig og fryktet nok ett b5 fra svart som ville gitt motspill.

Uansett må en våge for å vinne – eller som den store Bobby Fischer sa det: En må gi felter, for å få felter! Slik er det i sjakken og slik er det i livet. Sjakk er i motsetning til livet et nullspill. Det vil si at dersom jeg gir noe fra meg i en handel med motstanderen min – så er det ingen vinn-vinn-situasjoner. Det jeg gir – får motstanderen i vinstsjanser. Så i et nullspill vil alltid den totale summen bli null. Tap og vinning går opp i hverandre. Dette er viktig å forstå! At dersom du spiller en kongegambit – så utgjør det en forskjell fra å spille 2.Sf3. Dersom motstanderen din ikke kan dette vinner du trolig mer enn du objektivt taper på selve trekket og det gir i praktisk spill i så fall deg fordelen. Da er vi ut i den mørke skogen der vi treffer Tal igjen. 2+2 blir mer enn 4 og vi får vårt ekstrapoeng – som i sjakk er forskjellen på det å spille remis og det å vinne – og det fortjener den kjekke sjakkspiller som våger for å vinne.

Runde 2: Søndag 3. desember – resultater

  • Wesley So 1/2 – 1/2 Ian Nepomniachtchi
  • Maxime Vachier 1/2 – 1/2 Lagrave – Hikaru Nakamura
  • Vishy Anand 1/2 – 1/2 Mickey Adams
  • Sergey Karjakin 1/2 – 1/2 Magnus Carlsen
  • Fabiano Caruana 1/2 – 1/2 Levon Aronian

 

Runde 3: Mandag 4. desember 17.00 – 22.00

  • Ian Nepomniachtchi – Fabiano Caruana
  • Levon Aronian – Sergey Karjakin
  • Magnus Carlsen – Vishy Anand
  • Mickey Adams – Maxime Vachier-Lagrave
  • Hikaru Nakamura – Wesley So

 

Turneringens offisielle hjemmeside

Partiene hos Chessgames.com og en tabell

Video av 2. runde med Yassir Seirawan, Maurice Ashley & Co på Youtube

 

Nakamura som svart i en drage med Vachier-Lagrave i førersetet som hvit:

3 tanker om “London Chess Classic R2: Fredsprisutdeling

  1. Hei!
    Med fare for å gjenta meg selv fra tidligere så er det neppe noen god reklame for sjakken med alle remisene som blir spilt i denne typer turneringer. Greit nok at sjakken holder et fryktelig høyt nivå, nå etter tre timers spill slett ikke usannsynlig at det vil bli fem remiser også nå i tredje runde. Og da blir det egentlig ganske kjedelig.

    Fælt å si ordet «kjedelig» om spillet vi forguder, men det blir sånn når få våger å ta sjansen i pluss 2700-klubben.

    Går det nå i mer retning av kortere betenkningstid ala hurtigsjakk på sikt?
    Har kost meg under de raskere fartsdisiplinene som i feks St. Louis for få uker siden.
    Blir mere drama og klart mer avgjorte partier enn i langsjakken.

  2. Her er vi på bølgelengde, Jonny. Vil ikke spillerne spille mer interessant sjakk enn det de gjør – må turneringsarrangørene gå i en annen retning enn den som er rådende i dag.

    Computersjakk har vist oss at menneske enda har veldig mye å gå på – selv på toppnivå – før de er i nærheten av en remisdød for sjakken. En kan bli mye bedre og slik jeg ser det er det viljen og frykten for å tape elo-poeng det skorter på. En løsning er å tilby flere spreke spillere plass i turneringene – folk en vet kjemper. En annen vei å gå er å redusere betenkningstiden. En tredje vei er å premiere turneringsseire høyere – slik at evige toere ikke får det så godt som i dag.

    Vel, mye kan altså gjøres og jeg håper noe blir gjort. Neste turnering er heldigvis Wijk aan Zee og de har et fint konsept 🙂

    • Takk for svar, Sven!

      Godt å høre ditt fornuftige og velbegrunnede svar!

      Har kost meg med lange partier på nett tidligere men det er noe som har skjedd de senere år. Husker godt hvordan Topalov satte standarden for drøye ti år siden. Morsomt å halsbrekkende å se på!

      Får håpe det løsner i dag med noen seire i London.

      Og da spesielt til Magnus😉

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *